Intet nytt fra Europa; en verden er gått under.

Papirpublisert på finsk som ”Euroopasta ei mitään uutta” i Kanava nr. 9 2003 og på svensk som forkortet avisessay med tittelen "Europas faustiska splittring" i Hufvudstadsbladet 28. november 2004. Ingen norske tidsskrifter har villet publisere dette essayet.

Europeeren er den som følger kompassnålens spiss
og søker seg utover verdens grenser, han som følger det gotiske katedralspirets streben ut fra jorden og inn i en kosmisk uendelighet, han som med fjærpennens spiss og penselens bust søker erkjennelser av seg selv og sitt virke i vitenskap, kunst og filosofi. Likevel er visjonen om Europa en visjon om fortiden, og Den Europeiske Unionen er bare et økonomisk-teknologisk sivilisasjonsinstrument. Europa er ikke lenger en levende kultur, og det 21. århundrets europeere er selvsagt uten betydning for den avsluttede verdenshistorien ”Europa”.

Kulturer og sivilisasjoner har vidt forskjellige mentaliteter
og en kultur er det samlede, materialiserte uttrykket for en mentalitet der kulturuttrykkene viser de lidenskapene som skaper bevegelse i denne mentaliteten. Europeerens mentalitet skal legge under seg jorden og deler av himmelen gjennom sin bestemmelse om å sette alt i bevegelse mot et mål i verden, å overskride alle grenser for å utforske det ubegrensede rommet og alt som kan realiseres i det gjennom hans vilje, kraft og handling. Sivilisasjoner følger på kulturer som døden følger på livet, og kulturens og sivilisasjonens mentalitet forholder seg til hverandre som den levende kroppen og dens balsamerte mumie. Sivilisasjonen er kulturens skjebne, og sivilisasjonen er den ytterste og mest kompliserte tilstand en høyt utviklet menneskeart kan oppnå. Begynnelsen på Europas undergang inntrer ved innledningen til 1800-tallet, når den europeiske kulturen begynner å stivne til sivilisasjon, når livet som kunst forsvinner som mulighet, og europeerne gradvis blir gjort til slaver av pengevelde, teknologi og den industrielle livsrytmen.

Den europeiske kulturen er den greske antikkens antitese
selv om den europeiske åndstradisjonen vi støtter oss til i Europa, også har sine røtter i møter med Orienten ved Middelhavet, i kulturer som ligger tusener av år bak oss i tid. Egyptisk kultur er bygd på kronologi og kalendrer, mens den indiske er uten forankring i tiden. Grekeren husker ingen historiske hendelser, i likhet med inderen, som glemmer alt, og i motsetning til de døde egypterne, som husker alt. Antikkens kultur er således fri for hukommelse, og i hellenismens kosmos blir tiden underordnet mytologien og nuet som væren. Det er derfor misvisende å regne hellenismen og antikken som den europeiske kulturens oldtid, og det er galt å gjøre den greske kulturen til det arkimediske punktet for europeisk kultur. Hellenismen har Midtøsten og Middelhavet som sitt territorium, ikke frankernes, saksernes og germanernes Europa.

Grekerne lever i en mytologisk verden, europeerne i en verdenshistorie
og grekeren er et menneske som aldri blir til, men som alltid er. Vikingenes etterfølgere i nord og karolingernes etterfølgere i sør skaper sammen med germanerne i det gotiske mellomrommet en skikkelse av det skikkelsesløse, definerer noe begrenset og forgjengelig av noe som er uavgrenset og evig. Europeeren erfarer derfor sin væren som tid, og han har en forestilling om fortiden og fremtiden, som i eddadiktningens beretning om verdens undergang, Ragnarok. Dette gir europeeren to gåter å grunne på. Den ene er gåten om hans liv, og den andre er gåten om hans død. Gresk kunst er mytologisk og tidløs, og i antikkens drama tillates ikke ekte historiske motiver, bare mytologiske. Helten gjennomgår heller ingen indre utvikling som kan tilskrives en psykologisk dimensjon. Det er Dante som er porten til det litterære, europeiske dypdykket i sjelen med sin vandring gjennom Helvete til Paradis i senmiddelalderen. Hver filosofi er et uttrykk som er begrenset av sin kultur og dens tid og mentalitet, og når Platon snakker om menneskeheten, er bare grekere og ingen slaver eller barbarer inkludert. Når Kant formulerer etiske teser som moralsk universelle, omfatter hans tenkning tilsynelatende alle mennesker, men hans tenkning er europeisk, og oppleves fremmed av russere og kinesere. Verdenshistorien er og må nødvendigvis være Europas historie, ikke noe mer, og den er et uttrykk for europeerens hovmod og mangel på respekt for andre kulturer og verdensbilder.

Korstogene åpenbarer skillet mellom det europeiske Vi og de orientalske Andre
etter at den europeiske kulturen fødes ved frankerkongens hoff i Aachen. Karl den Store vil omgi seg med kunst og lærdom, og dette ønsket medfører en første renessanse for det som senere skal vise seg som en særegen europeisk kultur. Heltekvadene og de provencalske balladene opphøyer ridderen som hevder personlig lidenskap og heltemot i tillegg til å være Guds ydmyke tjener. Med korset skal han skape en gudsstat, med sverdet forsvare Kristenheten og Jerusalem mot okkupasjon og angrep fra orientalere. Med rosen skaper den kristne ridderen ikke bare forestillingen om troskap i kjærlighet, men også om troskap til store ideer. Selv om alt tapes til slutt, når den siste korsfarerbyen blir nedkjempet av sarasenerne i 1291, har den vestlige Kristenheten stått samlet under én idé og under én ledelse mot orientalerne i to hundre år. Det er i så måte verdt å merke seg at de kristne bysantinerne foretrekker å leve under tyrkisk herredømme etter Bysants’ fall i 1453, heller enn å trekke vestover og inn i romerpavens territorium.

Luther og Machiavelli slipper den faustiske mentaliteten løs i verden
men om enn europeeren har en splittet sjel, kan han gjennom utemmet lidenskap mobilisere en voldsom kraft for å forfølge en idé, som Goethes Faust og Wagners Siegfried. Fra Erasmus utvikles en interesse for menneskenes handlemåter i deres omgivelser som leder til en moralfilosofisk samfunnsvitenskap, mens Machiavelli bevisst arbeider med rasjonelle beskrivelser av en samfunnsstyring som er aldeles uten moralske refleksjoner i Fyrsten. Slik legemliggjør Erasmus og Machiavelli den europeiske mentalitetens faustiske splittelse. Machiavelli gjør kirken overflødig ved å henvende seg til den verdslige makten med sine refleksjoner omkring styringsprinsipper, uten sedvanlige teologiske referanser, mens Luther slipper fyrstene fri når han spikrer sine 95 teser på døren til Wittenberg slottskirke. Luther og Calvin gjør arbeidet til livets klostertilværelse, og i den protestantiske etikken er nåden aldri nærmere enn når pengene renner inn. De protestantiske puritanernes menigheter blir fylt av Den Kapitalistiske Ånd, som sier dem at det å tjene penger er et hellig mål i seg selv. Slik bereder reformasjonens ledere grunnen for pengeøkonomiens verdensherredømme.

Forestillingen om verdens uendelighet er en forutsetning for den europeiske kulturens mentalitet
hvor europeerens utferdstrang og tekniske oppfinnelser uttrykker en lengsel etter det grenseløse. Kikkerten og dens etterfølger teleskopet er ekte faustgjenstander som tar europeeren dit hans øye ikke kan se, og kartet bærer vitnesbyrd om hans erobringer av verden. Europeerens mentale splittelse viser seg i en optimistisk fremskrittsideologi og et defaitistisk kultursyn som rommer et ustoppelig pågangsmot og et uendelig mismot på samme tid. Naturvitenskapene ånder for fremtiden, mens åndsvitenskapene ikke har øyne for annen storhet enn fortidens. Oppfinnerne og oppdagerne gjør europeerne overlegne andre, gjør deres tid overlegen andre tider, men filologene og filosofene som skuer over skulderen, ser gullaldrer med etterfølgende forfall som gjør forgjengerne langt overlegne. ”Ennå ikke!”, roper vitenskapsmennene optimistisk fra sine laboratorier; ”Nei, ikke lenger,” lyder det sørgmodig fra biblioteker og museer, ”ikke lenger.”

Rembrandt, da Vinci og Bach åpner verden i dynamiske uttrykk med dybdeperspektiv
mens den fromme Newton finner naturlover når han søker Gud. Der grekeren beveger seg på utvendige flater i skulpturer, torg og templer, overskrider europeeren overflaten og flatens geometri. Columbus seiler utover jordens ende, da Vincis tekniske konstruksjoner skal få mennesket til å fly, mens Newton viser at universet er dynamisk og uendelig. Rembrandts Nattevakten og Bachs Matteuspasjonen uttrykker den europeiske forestillingen om det menneskelige dypet, det som Dante demonstrerer først på 1300-tallet i Komedien. Rembrandt bruker brunfargens toner til å male det uendelige rommet på lerretflaten, Bach fyller notearkets overflate med polyfon fugemusikk og Shakespeare og Goethe skaper komplekse sinnstilstander fra scenegulv og manuskript. Det er åpenbart at europeeren vil frigjøre seg fra jorden og dens utstrekning, bryte med sine begrensninger ved å overgå sin skaper og gjøre også Ham til trell. Med vitenskap og teknologi skal verden beseires, og blendet av denne opplysningen forveksler europeeren sin egen mentalitet med verdens mening.

Europeeren har en ubøyelig vilje, kraft og bestemmelse som overgår alt
unntatt døden og hans egen angst derav. Den europeiske mentaliteten er så voldsom og så overlegen alt annet i verden, også ordene fra og om Gud, at bare den selv kan sette grenser for seg selv. Dette grensesettingsproblemet løser Faust ved å velge bort grensen og å ville betale den høyeste pris. Den faustiske europeeren omdanner kristendommens det hellige til jeg, og han skyr ingen midler for å oppfylle egne forventinger til sin jeg-utfoldelse; ”Jeg er meg selv alene”, utbryter Gloucester triumferende med kong Henriks ferske blod dryppende fra sitt sverd. Europeeren kjenner samtidig en stor angst og en grenseløs ensomhet av å skue ut i det uendelige, svarte rommet og inn i egne, mørke avgrunner. Den ensomme helten og hans tragiske endelikt er slik sett en nødvendighet i den europeiske kulturen. Han heter Roland, Gisle, Kullervo, Tristan, Hamlet, men kong Lear bærer den faustiske livsfølelsen tyngre enn noen annen når han har tapt forstanden og vandrer mellom narren og den gale tiggeren gjennom stormen på den øde heden i natten, under uendeligheten i den dypeste ensomhet. Kierkegaard omtaler angsten som en tilstand hvor man blir seg selv bevisst, blir bevisst at det finnes valg å gjøre, og derav står angsten frem som frihetens virkelighet som mulighet for muligheten. Når europeeren blir virkelig menneske og erkjenner sin store ensomhet i altet, at hans væren er tid, avsløres imidlertid verdensangsten som dødsangsten i de siste timene. Døden er heller aldri mer enn et par skritt unna, som i Boschs malerier, og intet er til større hinder for europeerens selvutfoldelse enn døden. Carpe diem - memento mori; europeeren hater døden mer enn noe annet.

Wagners Gesamtkunstwerke slutter ringen gjennom hans nasjonalromantiske bruk av den europeiske kulturens ursymboler
og det ligger både noe storslagent og oppskakende i det å se europeerne i lys av deres ursymboler, av hvilke det ubegrensede rommet og alt som viljen og kraften kan virkeliggjøre i det, er det viktigste. Den europeiske kulturen er en manndomskultur med storhet i krig og kjærlighet som dyder, og historien er fylt av meningsløst brutale og egenmektige menns nidingsverk. Dette bildet av seg selv dyrker europeeren i selvreflekterende kunst, som Shakespeares skildringer av Gloucesters fortsettende voldsverk i Kong Rikard IIIs liv og død. I Wagners verk lever ideen om at mannens villfarne sjel kan forløses gjennom kjærligheten til den ærbare kvinnen. Når den åndelige kjærligheten til Elisabeth seirer over den sanselige dragningen mot Venus, forenes Tannhäuser også med trubadurene som besynger den høviske kjærligheten i de provencalske balladene på terskelen til den europeiske kulturen 800 år tidligere. Men i de mørke skogene ved Rhinen vandrer den kraftfulle Siegfried med skjebnetunge steg mot Valkyrieklippen, bærende den magiske hjelmen, Niebelungens herskerring og det uovervinnelige sverdet Nothung. Wotan kan med brukket spyd bare resignert bivåne begivenhetene og vente på det uavvendelige Ragnarokks komme. Ringen skal sluttes, verden skal gå under.

Slik talte Zarathustra: ”I byene lever man ikke - der er det for mange brunstige”
men befolkningsoverskuddet fra middelalderen er ikke bare en forutsetning for bydannelsene, men også for renessansen. Europeisk kultur blir til i spenningsfeltet mellom bonden og byen, der byen åpner for bevegelser som er bonden fremmed, og bymennesket forakter bondens snevre vesen. Å bli provins er bestemmelsen til land og regioner som ikke ligger innenfor skinnet av lysene i en storby; dette er Nordens skjebne. London og New York er storbyene fremfor noen, og den transatlantiske storbysivilisasjonen kveler de bondebundne nasjonalkulturene og språkene i Europa, for så å erstatte dem med engelskspråklig konformitet. Siden Europa går over til sivilisasjon med stort tempo utover 1800-tallet, er det ingen grunn til å forvente noen ny stor kunst som kan dekorere europeerne og deres virke, verken innenfor bildende kunst, litteratur, musikk eller noen andre av den europeiske kulturens paradegrener. Wagners Tristan og Isolde er den veldige sluttscenen i den vestlige musikken, og Brahms skriver den europeiske kulturens livslengtende rekviem:

Denn alles Fleisch, es ist wie Gras
und alle Herrlichkeit des Menschen
wie des Grases Blumen.
Das Gras ist verdorret
und die Blume abgefallen.

Den faustiske livsviljen blir gjort til zoologi av Darwin
og til nasjonaløkonomi i hendene på Smith og Marx. Marxismen blir på sin side meningsløs i de glødende hodene til bolsjevikene og på territoriet til det tilbakestående Russland. Mistroiske russere forstår ikke europeere, og særlig er den europeiske mentalitetens forestilling om det grenseløse jeget fremmed for Russland. Russeren har sletten som sin mentalitet, ikke viljen, og han dyrker jordens utstrekning i Mor Russlands inkarnerte skikkelse. På den andre siden av Jorden, nærmere bestemt i Jeffersons uavhengighetserklæring, er det tre grunnleggende rettigheter som tillegges mennesket: retten til livet, retten til frihet og retten til å etterstrebe lykke. De europeiske, borgerlig-liberale menneskerettighetene kommer grusomt til kort i møtet med mytologiene om de hellige landene i øst og vest, for det finnes ikke noe definert, hellig territorium i Europa som inkarnerer Jesus og Jerusalem, Elvis og Graceland eller virkeliggjør frihet, likhet og brorskap i kraft av seg selv.

Europeeren kan ikke si nei til seg selv
selv om han skulle vite bedre enn de fleste andre hva forferdelse er. Den første verdenskrigen dreper ikke bare millioner av menn i skyttergravene som skjærer seg som åpne sår inn i Europas skamslåtte legeme, men tar også livet av den europeiske humanismen. Mennene som søker seg til denne krigen for å utøve heltemot og om nødvendig finne en ærefull død, får bittert erfare at krigen føres for det europeiske industriborgerskapet, og derfor er aldeles æreløs. De som har mistet brødre, fedre, sønner, kroppsdeler og illusjoner på de europeiske slagmarkene i årene 1914-1918, kan likevel ikke si nei til fortsettelsen, enda ingen av dem er i tvil om hva forferdelse er. Bare avgrunnen er uprøvd, og europeerne lukker øynene og stirrer inn i sine avgrunners uhyggelige mørke mens de trekker på seg symbolstenkte uniformer, roper øredøvende slagord og borgerskapet legger sine penger i hauger. Den europeiske kulturens etterlatte humanister dør etter eget ønske i kriger eller for egen hånd, og mange mister forstanden i det moderne Europas borgerlige uegentlighet. Det er i sannhet en tragedie som utspiller seg i Europa etter 1914.

Fascismen et lengselsfylt håp i Europa på 1920-tallet
og de ekstreme ideologiene uttrykker de intellektuelles siste, paradoksale kamp mot pengeøkonomien, utsugningen og den påfølgende tomheten som følger med industri- og handelsborgerskapet og dets parasittiske virksomhet. Europeerne har eksportert sine tanker og verdensbilder til den nye verdenen, USA, og får dem i retur på 1900-tallet med en voldsomhet som slår det som måtte være igjen av europeisk mentalitet i bakken. Etter den europeiske kulturens død er europeerne forsvarsløse mot den bumerangen som USA-sivilisasjonens vulgaritet representerer, og de fortapte europeerne innlemmes viljeløst i denne når fascismen, leninismen og nazismen har feilet som europeiske nødutganger.

Imperiets ekspansjon mot undergangen er sivilisasjonens endelige avslutning av kulturen
for i likhet med et hvert annet dynamisk system som lovmessig nærmer seg et sluttstadium av et slag, går også den europeiske kulturen ubønnhørlig mot sitt sluttpunkt når den synes mest uovervinnelig. Romerriket avslutter den greske kulturen mot tomheten i en tilstand av massiv mangel på sjel, filosofi og kunst, med en desto mer hensynsløs streben mot økonomisk fremgang med politisk-militære midler og brutale innslag av rasetenkning. ”Imperium” betyr ”krigsmakt”, og den militærøkonomiske imperialismen er den sivilisatoriske sluttepokens typiske symbol. Napoleon retter Frankrikes oppsamlede revolusjonsenergi utover etter statskuppet i 1799, og vil gjøre Frankrike til et europeisk imperium, hvilket vil oppkaste ham selv til verdens hersker. Herretenkeren Rhodes står i det britiske imperiets tjeneste, og ”Ekspansjon for enhver pris!” er hans credo. Tyskerne velger å følge en fra pøbelen mot portene til Det tredje riket, som viser seg å være portene til det glødende Helvete. Deretter forsvinner de tyske vitenskapsmennene med sine ekstreme teknologikunnskaper og like ekstreme menneskesyn ut av den europeiske ideologiens støvsky for å trygge den nordamerikanske drømmen med en atomparaply. I imperiet er politikken redusert til et spørsmål om penger og legioner, og tungt bevæpnede nordamerikanere skal få bære byrden med å avslutte den europeiske kulturens verdenshegemoni, dog uten at førereliten i Washington og USAs militærindustrielle kompleks forstår dette, like lite som Cæsar og hans senatorer kunne vite at det var romerske legioner som skulle tape det hellenistiske hegemoniet de hadde arvet.

Fortellingen om USA bærer morderens synsvinkel og er absolutt ahistorisk
for den kapitalistiske lykkekonføderasjonen er en tyv på det territoriet den besitter, og prærieindianere får ikke dele den nye lykken, men bare den voldsomme døden. De nye nordamerikanerne lever ikke som europeerne i en verdenshistorie, men i en mytologisk verden hvor den historiske polariteten nå-da er opphevet av begeistringen over å være utvalgt. Dette er en forutsetning for en sivilisasjon som har etablert seg på søken etter individuell lykke, for lykken identifiseres ikke av historien, men av mytene. Den nordamerikanske myteindustrien fabrikkerer pseudoforestillinger som er uten ekte historiske motiver, og i likhet med inderne og de gamle grekerne minnes nordamerikanerne ingen historiske hendelser. De europeiske intellektuelle bidrar til en transatlantisk torpedering av historien ved å nøytralisere den gjennom sin særegne skepsis. Det 20. århundrets europeiske skepsis innebærer ikke en tydelig tvil eller klare fornektelser, men en generell relativisering av alle verdier og verdensbilder. Den moderne, vestlige storbysivilisasjonen har således bevart viljen til å være, men er uten forestillinger om hva den skal være og hvorfor den skal være det.

Det er selvsagt lite glamorøst å følge Europa inn i undergangen
men det nytter lite å kjempe imot. Kunsten er død, som verdenshistorien er det, i Europa. Det er intet igjen å utrette innenfor den europeiske kulturen, verken innenfor arkitektur, litteratur, teater, malerkunst eller andre kunstneriske felt. Originalen finnes i fortiden, og sivilisasjonsmennesket er henvist til å nedmontere det som er blitt døde uttrykk for den forgangne, europeiske kulturen. Dette er ikke en tragedie, men en nødvendighet, og sivilisasjonsmenneskene bør egne sine liv til teknikken heller enn til lyrikken, til marinen heller enn til maleriet, til journalistikken heller enn retorikken, økonomien heller enn filosofien. Et liv som byråkrat, ingeniør eller markedsøkonom er sannere enn et liv viet til en tom og falsk kunst. Med en liten omskrivning av Zapffe kan vi si at det 20. og 21. århundrets europeere kommer fra intet, går til intet, og ellers er der intet å anføre om dem.

Det gamle Europa blir til gamlehjemmet Europa
samtidig som kontinentet tømmes for historisk mening og fylles av nye innvandreres materielle håp og forventninger. Termene ”Europa” og ”europeisk” er uten en levende, historisk referanse og uten egentlig innhold om 25 år, og Europas siste D-dager består av demens, dekadense, depresjoner og dop. Foruten de nye innvandrerne utgjøres Europas forente stater da av svimlende demente oldinger, en blasert middelklasse av dekadente middelaldrende, men også en liten, dopet ungdomsgenerasjon med digre depresjoner og ingen fremtid i samfunn som nå skal synke ned i et bunnløst alderdomsforfall, aldeles frie for heroisme, men bugnende av skvulpende bekken, blanke rullatorer og et berg av stinkende bleier i ekstra store størrelser. Europa etter 2025 er ikke en fremtid, men en krypt. Med en liten omskrivning av Kierkegaard kan vi si at det 20. og 21. århundrets folkevandringer til Europa, som verken er forpliktet av den europeiske kulturens historie eller det nordamerikanske imperiets undergangsarv, skal være den europeiske fremtidens virkelighet som eneste mulighet for muligheten. Det er en beskrivelse av frihet, ikke av angst.

* * *

”Livet går åpenbart ut på å leves, ikke på å oppnå et resultat”, er et ord fra Johann Wolfgang von Goethe, og for ham var verden som historie det samme som den levende naturen, en organisme under tilblivelse. Om dette skriver Oswald Spengler i Vesterlandets undergang (1918), og hevder med Goethe en organisk forståelse av kulturer, og gjør dem til noe som fødes, modnes og dør som stivnede sivilisasjoner. Spengler bruker den komparative metoden til å vise at den europeiske kulturens forutbestemmelse har sin referanse i romertiden 2000 før vår tid. Dette gjør han innenfor det han kaller ”tidens logikk”, som skal motsvare naturvitenskapenes kausalitet og ”rommets logikk”. Tidens logikk består av retning og skjebne, og kan ikke formuleres som årsak og virkning eller matematisk. Den er en egen logikk som vi har visshet om, og det er denne vissheten som bærer all mytologisk, religiøs og kunstnerlig tenkning. En kultur har en skjebne, og er ikke evig selv om den i gitte faser av sitt livsløp synes uovertruffen og udødelig. En kultur er en organisme som preger sitt stoff, menneskene, med sin egen form. Den har sin egen idé, sine egne lidenskaper, sitt eget liv, vilje og kunnskap - og sin egen, ensomme død når den har realisert alle sine muligheter. Til grunn for min lesning av Spengler ligger Martin Tegens svenske oversettelse Västerlandets undergång på Atlantis Förlag i 1996. Omslaget bærer motivet fra Edvard Munchs Angst fra 1894.