Papirpublisert i Nya Argus desember 2003.
Se også Finland for en fremmed.
Å ville seg selv er en ond vilje som viser seg i ulike fenomener
og all eksistens er ulykke, skriver Arthur Schopenhauer. Årsaken til ulykken er den allmenne og amoralske verdensviljen som regjerer bak fasader og fenomener i blind hensynsløshet. Den kjenner ingen medlidenhet, og det å leve er å stå ansikt til ansikt med andre livsviljer i en ødeleggende og drepende konkurranse. Dette er en verden uten varige tilstander av godhet og velvære, men fylt av permanent lidelse hvor verdens onde vilje utfolder seg som driftenes flammende livsbegjær. Det er ikke i jakten på lykken, men i medlidelsen mennesket kan finne lindring fra sin ulykkelige eksistens, for ved å være åpen og lydhør for andres samtidige lidelse, ved å vise altomfattende sympati og utøve betingelsesløs nestekjærlighet utsletter mennesket sin individualitet, og dermed selve årsaken til lidelsen.
Den mørke sannheten om livet kan avsløres i kunsten
for det å gripe og holde frem den rene livsviljen er en gave gitt geniene og de store kunstnerne, og i kunsten kan mennesket finne frihet fra viljens makt, om enn midlertidig, som i historiemaleriet. I Albert Edelfelts Hertig Karl skymfar Klas Flemings lik i Åbo Slott faller blikket til enken Ebba Stenbock forheksende fylt av forakt på hertug Karl. I harnisk og skitne støvler står han og river i det visne skjegget på liket av Klas Fleming, som for å forsikre seg om at rivalen endelig er død. Historiemaleriet blir imidlertid overgått av musikken i det å gi estetiske avsløringer av verdensviljen, for musikken er ingen avbildning av noe sansbart, materielt fenomen i verden. Musikken er et uttrykk for den allmenne viljen i seg selv, som når Jean Sibelius åpenbarer menneskets dypeste grunn i det lidenskapens språk som fiolinen taler gjennom melodistemmen i Finlandia op. 26.
Finland er det østligste Sverige som oppdager at det også er finsk etter at det blir russisk
og Sibelius’ fiolinkonsert er også fortellingen om det å ville seg selv. Derved innskrenkes Finlandia til å avbilde ideer som allerede er avbildninger av den allmenne viljen, som ideen om nasjonens egenart og selvstendighet. Den patriotiske patosen i Johan Vilhelm Snellmans nasjonalpolitiske program og Johan Ludvig Runebergs diktning gir fedrelandsideen innhold, og runebergidealismen er kjernen i det unge Finlands forestilling om seg selv. Den grunnleggende ideen er at Finland er et fattig land som ligger i en geografisk utsatt posisjon mellom øst og vest, og runebergfolkets Lotta Svärd og Fänrik Stål kan aldri tenkes å svike Finlands jord. Derfor svinger Lotta Svärd rettferdig svepen over en feig dragon som ikke drog blankt mot fienden:
Säg ej att din moder i graven bor,
Att för henne gevär du ej tog;
Si! detta land är din gamla mor,
Det är denna mor du bedrog.
Denne dragonen er ikke Carl Gustaf Emil Mannerheim, og ingen andre krigere har en posisjon som Mannerheim i Finlands lange frihetskamp. Siden Finlands folk alt lever i skyggen av myten om seg selv, reiser det også statuer av Mannerheim foran solen; Runeberg ville sagt seg fornøyd med ham.
Axel Carpelan går over Pispalahøyden
og arbeiderbydelen Pispala utenfor Tammerfors er en påminnelse bare de hovmodige kan glemme. Pispala kunne vel ha vært bølgeblikkbyen utenfor Rio de Janeiro, Calcutta, Manila og andre byer hvor den fattige landsbygdbefolkningen tiltrekkes av livets lys og falske løfter. Bo Carpelans Axel nærer en dyp fascinasjon for Sibelius og hans musikk, mot bakteppet av sosial polarisering, nasjonal oppvåkning og hat mot den russiske undertrykkelsen. Selv har Axel resignert overfor verden; han har lagt sitt livs vilje i Sibelius’ skapende hender og fortapt seg i lengselen etter en umulig kjærlighet. Med det borgerlige kunstnersinnets sosiale og mentale avstand til arbeiderklassen vender han stadig tilbake til Pispala, som for å gjenfinne sitt eget livs lidelse i andre forkledninger enn den borgerlige forstillelsens.
Det medlidende medmennesket stiller seg i et uendelig skyldforhold til sin neste
også når Finlands selvstendighet krever en nasjonal renselse i blod og ufattelig smerte vinteren 1918. Frans Eemil Sillanpääs uskyldsrene Silja bærer på en kjærlighetslengsel som aldri får leves ut i et varig forhold til en annen, men forblir en intens flamme i hennes sinn. Hun slukker sin tærende lidenskap med barmhjertighet og medlidelse, som når hun skjuler rødegardisten Teliniemi og vil hjelpe hans nødstedte familie etter de hvites seier i Innbyrdeskrigen. Verdens vilje i Finlands historie holder Silja fast i den lidelsen som viser seg å være hele hennes liv og bestemmelse, og dette er altså den samme viljen som avslører seg som glødende livsbegjær i Sibelius’ Finlandia. Finlands oppvåkning er således både vakker kunst og uutholdelig smerte, for også kjærligheten til fedrelandet kan være et uttrykk for verdens onde vilje.
Aki Kaurismäki får finlenderen til å le av seg selv på kino, og Iris til å hate sin historiske bestemmelse når hun kommer hjem
for fyrstikkfabrikkpiken Iris lever innestengt av fabrikkarbeid, foreldre som må forsørges og menn som vil stille sin seksualdrift med henne. Hun er så utnyttet og utbyttet på alle vis, at vi bare kan gi henne vår betingelsesløse sympati, i alle fall så lenge hun nøyer seg med å være et offer, og ikke forsøker å ta igjen mot undertrykkerne. Fra da av er det bare et tidsspørsmål før hun blir funnet, fengslet og fradømt det lille som måtte være igjen av livsmot. Skjebnen til Iris er en rystende opprulling av Finlands skjulte sår i sluttsekvensen, etter at Iris har blitt til Nemesis en stakket stund. Hun skrur på radioen før hun forlater den usle leiligheten, og ut strømmer en tango like svart som mørket utenfor. Før også kameraet går i svart og teksten begynner å rulle, kommer to kriminalbetjenter for å hente henne, og tenoren synger hele veien mens vi skjønner at fedrelandet alltid vil holde ett rom ledig for den som motsetter seg dets vilje.
Den finske tangoen utføres med subbende skritt til tunge, tyske marsjrytmer
og når mørket står svart mot rutene, lar Iskelmäradio og Sävelradio sentimentaliteten fylle rom og tid gjennom gamle, naivistiske slagere sunget på finsk. Tangoen er Finlands dans, men der den fyrrige, argentinske tangoen er intenst erotisk begjær, utspiller den finske seg mer som et melankolsk drama for to, akkompagnert av trekkspill og taushet. Aki Kaurismäkis fascinerende filmkunst er finsk tango på lerretet, der bildene ruller som mørke minner i skygger av mennesker som lever sine uoppklarte liv på det hvite bakteppet, som hele Finlands befolkning etter 1918. Kaurismäkibrødrenes bildekunst på lerretet kan da også være like fartsfylt som trette tangotrinn over slitte dansegolv, livsbejaende som tæringssyke trekkspill før de fyller belgen med spritdunst og sigarettrøyk, og så blåser liv i evige øyeblikk som øyner det befriende intet og forsterker livets eksistensielle nu - og lar det briste.
Axel Carpelan går over Senatstorget, omgitt av noen av Nordens vakreste bygninger
etter at han har reist med toget fra Tammerfors til Helsingfors en strålende vårdag i 1907. Axel skrår over Järnvägstorget mot pantelånerens kontor i Regeringsgatan, hvor han så pantsetter en fløtemugge i sølv for å få penger han kan gi til sitt miserable livs største kjærlighet. Hun heter selvsagt Rakel og lever nå som gift kvinne under usle åndelige og materielle vilkår i hovedstadens slitne arbeiderstrøk. Han som har ventet forgjeves og elsket seg til intet, synes han hører Nikolaikirkens klokker ringe i det han kommer ut fra pantelånerens kontor - - - byen ligger i en lett dis. Han går mot kirken. Det kommer noen professorer fra Universitetet, han går over gaten. Skal han svinge inn Fabiansgatan eller gå helt frem til Unionsgatan? Og om hun ikke er hjemme - hva gjør han da? Venter til i morgen? Strekker pengene til? Han står ubesluttsom på hjørnet av Unionsgatan og ser det solfylte Senatstorget, himmelen og fuglene som kretser skrikende over takene - - - livet er uoverskuelig, som de vakre detaljene i Carl Ludvig Engels forførende fasader bak ham, men viljen til å skape det skjønne er den samme som driver mennesket til å ødelegge det skapte.
Dørene til barndommens magiske lønnkammer står på vidt gap i Mummidalen
i den dunkelt belyste underetasjen til bybiblioteket Metso i Tammerfors. Tove Jansson er ellers forbundet med Svenskfinland i sørvest, med skjærgård og kystlandskap bevokst med martaller, skjærgårdsfuruer som alene eller i små, kronglete klynger klorer seg fast som finlandssvenskene selv i bergrevner ytterst mot Finskebukta og Østersjøen. Med sin beliggenhet ut mot havet er Mummidalen vestvendt, geografisk som mentalt, som Åboland med Sverige under horisonten. Havet oppleves ikke som truende for mummitrollene, for selv om det kan være farlig uforutsigbart, bærer bølgene samtidig spenningen fra de uante mulighetene. Om enn Mummidalen er et paradis, finnes det også en forestilling om hva som er øst for Eden. Der ligger nemlig Ødefjellene og trykker, tungt og truende; ingen vet hva som befinner seg bak dem, og finlandssvenske mummitroll ytrer heller ingen ønsker om å reise inn i dette tilstøtende østriket.
Øst for Eden ligger Karelen, og Kalevala er skapt av en mektig drøm
fra de store skogs- og sjøområdene i dette urfinske mytelandskapet. Sentralt i kalevalasangene står trollmannen og skalden Väinämöinen, sønn av kjempen Kaleva, som pådrar seg forsmedelser og forbannelser i eventyrlandet Pohja i nord hvor den mektige kvinnen Louhi styrer. Hun har en vakker datter som hun vil ekte bort til den som kan gi den magiske rikdomskvernen Sampo i medgift. Senere går Sampo tapt i havet under kampen mellom Louhis tropper og Väinämöinen, Lemminkäinen og samposmeden Ilmarinen, som har reist til Pohja for å røve kvernen tilbake. Elias Lönnrots Kalevala er fylt av konflikter mellom kryssende, stridbare viljer, og livsviljen flammer aldri så sterkt i Finlands folk som når jernalderfantasien Kalevala møter runebergidealismens Fänrik Stål i den mytologiske iscenesettelsen av det nye Finlands skapelse, der frodige forestillinger om fortiden blir fremtidshåpets følgesvenn.
I land hvor ofrene for fedrelandet er store, er krigsmuseet et tempel
og uansett hvilke former viljen har, ligger innsikten om menneskets fellesskap i dens lidelse i det at den uutholdelige smerten er gjort tilgjengelig for alle, at ingen er fritatt, selv ikke den mest livsglade. Visst er det mange helter i Vinterkrigen og Fortsettelseskrigen, men nærmere 90.000 av dem blir drept. I tillegg kommer så de om lag 57.000 krigsinvalidene som nødvendigvis må ligge landet til byrde i de vanskelige etterkrigsårene, og de sivile tapene som følge av den sovjetiske bombingen av blant annet Helsingfors. De 425.000 flyktningene fra Viborg og det karelske neset utgjør nærmere 12 % av befolkningen, og disse skal også finne tak over hodet og et utkomme innenfor Finlands nye og langt trangere grenser etter 1944. Av den befolkningen som skal gjenoppbygge landet, er således hver 16. mann krigsinvalid, hver 17. kvinne krigsenke, hvert 25. barn faderløst mens hver 9. innbygger er evakuert. Forestillingen Finlandia er ingen ode til gleden, men til viljen, og under Juho Paasikivi og Urho Kekkonens etterpåkloke linje lærer Finlands barn å tenke mindre som Lotta Svärd og Fänrik Stål; ingen skal heretter glemme at det er det gode vennskapet med imperiet i øst som sikrer Finlands trygghet og selvstendighet.
Det umiddelbare ved vår eksistens blir verken gjenkjent som fortid eller fremtid
siden vi er ute av stand til å holde fast ved og ha innsikt i det nuet som er våre liv, men hensatt til antatt etterpåklokskap og hukommelsesfrie fremtidsfantasier. Det finske livsbegjæret avslører sin uendelighet under Kekkonens siste dager, og avskjærer den moderne velferdsstatens barn fra å erkjenne det historisk flyktige ved øyeblikkets materielle overflod, for sinnene er allerede fylte av en altoppslukende kjedsommelighet som uten opphold må fordrives med mat og alkohol, sex, adrenalin og amfetamin. Livets tragiske form viser seg heller aldri tydeligere enn når lykken synes uunngåelig gjennom sine utallige muligheter, og i 1913 skriver Werner Sombart i sin Liebe, Luxus und Kapitalismus at Vestens sofistikerte konsumkapitalisme har sitt banale grunnlag i kvinners ubegrensede forfengelighet og byborgerskapets seksuelle utroskap. Elskerinner florerer og hustruene konkurrerer, og alle skal de underholdes i et seksuelt limbo bestående av duftende såper, parfymer og silke, boblende champagne og søt sjokolade og slikt som bærer bud om det borgerlige livets lykke.
Shoppingmoderniteten er bygd på borgerlige seksualdrifter på avveier
og Stockmanns varehus i Helsingfors er et prangende symbol på hva den moderne luksus- og nytelseskapitalismen kan frembringe av varemangfold, vakker belysning av sortimentet, fargerike klær og emballasje, den handlendes forhåpningsfulle blikk på seg selv i speilet, drømmer og valg hvor båndene omkring image og selvbilde løsnes i noen minutters ønsket tvil før beslutningen fattes, og så baner vei for forventninger om den avgjørende forandringen av seg selv som bare er noen kassaklikk unna, og endelig kan boken, smykket, genseren, hatten, skoene, parfymen pakkes smilende inn mellom opprømt glødende spotlights og blanke speilblink som usjenert flørter, mens smektende muzac smyger seg ubemerket omkring. Forestillingen om la Joie de vivre og livsviljens egen lykke er en borgerlig, fransk livsgledemote fra 1800-tallets utgang som i kombinasjon med Friedrich Nietzsches betoning av livskampens stimulans, og viljen til makt derav, gjør den borgerlige livslykken til et spørsmål om individuell utfoldelse som det 20. århundrets finske borgerskap pansrer omkring den smertefullt ervervede innsikten i sin tragedie - å fødes til gudelik storhet og bli til intet.
For å finne fred må man ville den andre eller intet heller enn seg selv
for det er eros som fengsler og agape som setter fri. Den romantiske forestillingen Liebestod hever seg over det materielle livsbegjæret som er sprunget ut av eros, og hviler på tanken om at livsforløsningen kan skje ved en betingelsesløs kjærlighet hvor individualiteten og selvhevdelsen opphører, som når Richard Wagner lar Tristan og Isolde fortapes i hverandre, lar deres ord flettes til én stemme i duetten:
Tristan: Tristan du, ich Isolde, nicht mehr Tristan!
Isolde: Du Isolde, Tristan ich, nicht mehr Isolde!
Bare den som fortaper sitt Jeg! i et Du! kan befris fra viljen til å ville seg selv, for i medlidelsen finnes frihet fra egoismen. Den medlidenheten og nåden vi formår å vise vår neste, er også en bro til den intethetsfreden som er ikke-livet nærmest. Dette er den nestbeste tilstanden for et menneske. Den beste ville være å aldri ha blitt født, som for Carpelans Axel, Kaurismäkis Iris, Sillanpääs Silja og de hundretusener medmennesker som ensomme deler deres skjebner. Deres lidelser er uten annen grunn enn at de er født som fanger inn i en verden styrt av en blind og ond vilje, en vilje som regjerer gjennom individualismens streben over livsbegjærets avgrunn. Slik er ulykken verdens mening, og det er denne erkjennelsen vår daglige lengsel etter den fremtidige lykken skal fordrive; det er med håp og glemsel mennesket fordekker sannheten om sitt liv.
* * *
Verden er vår forestilling, og vi kan ikke kjenne verden i seg selv, hevder Arthur Schopenhauer i Verden som vilje og forestilling fra 1819. Forholdet mellom menneske og verden vil derfor være et kantiansk subjekt-objekt-forhold, og spørsmålet er om fenomenene også kan ha eksistens i seg selv. Mennesket nøyer seg ikke med å undersøke verdens fenomener i deres materielle omgivelser, men vil også erkjenne hvilken essens som uttrykker seg gjennom fenomenene. Ved å bruke menneskekroppen som eksempel viser Schopenhauer at det er viljen som er den helheten eller det allmenne som uttrykker fenomenets essens. Kroppen kan beskrives som et immanent, materielt objekt, men grunnene til at kroppen beveger seg og handler som den gjør, kan ikke beskrives med forstandens materielle kausalitet. Viljen er altomfattende, og den kan bare gripes med intuisjonens og introspeksjonens fornuft. Denne allmenne viljen er årsaken til verdens lidelse og menneskehetens felles ulykke. Å finne fred og forløsning fra verdens lidelse og smerte krever en erkjennelse av at viljen til liv må fornektes og oppgis som mulighet for friheten. Freden kan finnes gjennom fysisk askese og mental resignasjon overfor alt, hvor man fullstendig avviser livsbegjæret og ubekymret eksisterer i absolutt viljesløshet, etter nærmest en gjenfødelse i en hellighet i det dennesidige. Det foregående er basert på Johan Fredrik Bjelkes kommentar og tekstutvalg fra Schopenhauers Verden som vilje og forestilling, med oversettelser av Helge Salemonsen, på Solum forlag, Oslo 2000. Den innspillingen av Jean Sibelius’ Finlandia op. 26 som ligger til grunn, er Berlinerfilharmonikerne fra 1965 med Christian Ferras, dirigert av Herbert von Karajan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar