Den overdimensjonerte Andre

Publisert på finsk som "Ylimittainen toinen" i Kanava 3/2005.

Hvordan kan europeere møte israelere, islamister og innvandrere fra Asia og Afrika til dialog når samvittigheten hever den andre over den europeiske skyldige, og dermed over selve dialogen som kommunikasjonsform?

Den andre er europeerens første forpliktelse
for selv europeere er utstyrt med en samvittighet å følge, slås det fast i Artikkel 1 i FNs erklæring om menneskerettigheter fra 1948. Europeeren var den historisk skyldige etter at den blodige kolonihistorien og rasistiske imperialismen hadde munnet ut i konsentrasjonsleirene på Europas egen grunn. I Auschwitz, Natzweiler og Treblinka ble de humanistiske idealene som europeerne forgjeves hadde forfektet for seg selv, fornedret på det mest grusomme. I Marias kärlek viser Paavo Rintala denne likvideringen av det menneskelige på Europas grunn gjennom biografien til den tyske presten Dietrich Bonhoeffer. Han tilhørte det gamle Europas dannelsestradisjon, med lidenskap for filosofi, musikk og poesi, og kjærligheten som forpliktelse. Hans valg av det skjønne fremfor det onde, av en bror heller enn seg selv, av livet fremfor døden, førte ham i galgen. Mordet på Dietrich Bonhoeffer var derfor mer enn bare et mord på enda et menneske, og han var av de siste som ble ofret fra skafottet da han ble hengt om morgenen den 9. april 1945.

Holocaust var den totale fornektelsen av de borgerlig-liberale menneskerettene fra 1776 og 1789
men selv om jødene delte skjebne med homofile, sigøynere og serbere, sovjetiske krigsfanger, kommunister og religiøse ledere, med alle annerledestenkende i årene 1938-1945, viser Holocaust-lidelsen bare til jødene og ingen andre av hundre millioner ofre for europeernes brutale selvhevdelse i historien. I språket unndrar Holocaust seg alle forsøk på historisk kritikk, i og med at begrepsinnholdet i ”Holocaust” har tapt sin historiske mening i offermyten. Myten er i følge Roland Barthes en overdrevent legitimert ytring som fordreier virkeligheten. Den er verken løgn eller sannhet, men et språklig tonefall som innvarsler hvilken holdning saken skal behandles med. Myten skjuler historiske årsaksforhold og skaper sin egen språklige virkelighet hvor begrepene står uten forbindelse med sine betydninger. Dette gjør myten ved å sløyfe den komplekse sammenhengen som de menneskelige handlingene står i, for heller å konstatere essensen i all sin enkelhet. Slik etablerer myten en sannhet og en ubevegelig orden som er uten indre motsigelser, men dermed også uten refleksjon.

Myten er motivert av et ønske om å unngå forklaringer
og siden den mistror språket, er myten selv svar på de spørsmålene den reiser. Her får alle betydninger sin betydning fra seg selv, som noe selvinnlysende sant. Dette er karakteristisk for mytens illusjonskunst - bare det som er sant, konstateres av myten, og bare det som konstateres av myten, er sant. Myten forvandler historiske hendelser (Holocaust) til naturlige årsaker (europeernes ondskap), mens det standpunktet som motiverer myten, forsvinner. Dette skjer ved at Holocaust-mytens svar (den ondes ondskap, offerets offer, rettferdighetens rett og den skyldiges skyld) gjøres til alibi for årsakens sannhet; Holocaust-myten garanterer for europeernes ondskap. Den naturlige virkningen av denne ondskapen er offerets rettferdige okkupasjon av den skyldiges samvittighet. Holocaust er det fremste eksemplet på hvordan offeret kan gjøre sin historiske skjebne til en udiskutabel myte og sin rettferdighet til en uangripelig mytologi.

”Den overdimensjonerte andre” praktiserer offermytens machiavellisme
når han misbruker samvittigheten til å tvinge den historisk skyldige under sitt tankesystem. Denne hersketeknikken utøves med grunnlag i en språklig og moralsk mytologisering som gjør offeret til ”den overdimensjonerte andre” i møtet med den historisk skyldige. Nærværet av ”den overdimensjonerte andre” kjennetegnes av at språksituasjonen blir følelsesmettet. Følelser kan man ikke diskutere, og språklige tabuer reises som trusler mot kritiske tilnærmelser til det historiske saksforholdet. Tegnene ”jøde”, ”homofil” og ”neger” er språklige tabuuttrykk som viser til to betydningsrom, et historisk og et mytologisk. Det første er et restriktivt område hvor meningen er underlagt den andres følelser, mens all historisk mening er evakuert fra mytens åpne rom. Den historisk skyldige kan følgelig bare omtale ”den overdimensjonerte andre” på den rette måten, og det er slik denne vil omtale seg selv. Med det har ”den overdimensjonerte andre” hevet seg over så vel dialogens jevnbyrdighetsfordring som muligheten for historisk kritikk. Den saksorienterte kritikeren kan imidlertid verken søke sannhet i myter eller vise machiavellister sin tillit og anerkjennelse.

Den saksorienterte kritikeren trenger en jevnbyrdig
til dialog i et språklig fellesskap for å løse problemer om sameksistens. Møtet med ”den overdimensjonerte andre” er imidlertid bare moralistisk og mytologisk, og språklig og historisk kritikk tolkes som krenkelser. Ettersom alle forsøk på en saklig, overbevisende argumentasjon er betinget av offerets velvilje, er det ikke bare nytteløst, men også vulgært å fremføre negativ kritikk mot denne andre. Dette ligger i grunnlaget for den utpressingen av samvittigheten som jødiske organisasjoner og nettverk i USA og Israel har brukt mot europeerne. Gjennom Holocaust-monumenter og Holocaust-museer, stiftelser og stadige påminnelser i film og fjernsyn med rystende øyenvitneberetninger fra konsentrasjonsleirene, holdes de europeiske samvittighetsfangene i mytens ubevegelige jerngrep. I Holocaust-myten tar lidelsen aldri slutt, intet blir noensinne til det bedre, og alt har sin årsak i europeerenes onde natur.

Israeleren blir historiens herre gjennom sin offerstatus
mens den skyldige europeeren må akseptere sin skyld som noe naturlig i offermytens herre-knektspill. Siden offerets mytologi er unndratt språkets rasjonalitet, kan europeerne ikke kritisere jødiske organisasjoner for å bruke Holocaust-myten i et anonymt herredømme med politisk og økonomisk innflytelse over Europa. Det vil være ensbetydende med en fiendtlig vulgærpåstand om sionisme. Sionisme-begrepet er tabu, og den jødiske offermyten har skåret over alle forbindelser til begrepets historiske sammenheng. En negativ kritikk av jødiske organisasjoner og nettverk grenser følgelig til antisemittisme, og kritikken bekrefter dermed i seg selv at offermytens svar er en uimotsigelig sannhet. Selv unge europeere gjør derfor best i å tie, for Holocaust er noe mer enn forfedrenes misgjerninger i historien; Holocaust er også deres natur.

Det er ikke bare i møtet med israelerne at europeiske intellektuelle kommer til kort
men også i møtet med innvandrere fra den gamle, europeiske forestillingen ”Orienten”. I Edward W. Saids Orientalismen kan franske og britiske intellektuelle skamfullt betrakte sine forgjengeres Untermensch-syn på orientaleren. Denne orientalerens etterkommere utvandrer årlig i titusentall fra Asia og Afrika til Europa, om enn uten det mystikkens slør som dominerte orientalismen i det 19. århundrets europeiske åndsliv. I likhet med jødene er disse ofre for europeisk selvhevdelse og manglende respekt for den andre i historien, men de skremmer europeerne på enn annen måte enn det israelerne gjør. Islamistiske innvandrere utfordrer ikke europeernes samvittighet, men truer åpenlyst det sekulære og borgerlig-kapitalistiske fundamentet som det senmoderne Europa står på. Siden borgerskapet hater ekstremisme, frykter det fremmede og helst vil lamme språket med sin bedøvende mytologi, fremstår islamistenes revolusjonære språk som fryktinngytende for Europas borgere.

Det revolusjonære språket til islamistene er en totalt politisk retorikk
hvor språket er handlinger som forandrer virkeligheten også i Europas borgerstater. I den islamske revolusjonen har Jihad-nettverk og organisasjoner som al-Qaida gjort Koranen til virkelighet som et rent revolusjonært språk hvor ord og handling ikke er adskilt. Det Vesten benevner muslimsk terror, er Guds ”terrord”; det er Guds ord som rammer det vantro, vestlige hegemoniet som en jernneve. Kjernen i dette hegemoniet er ideen om at den vestlige mentaliteten og levemåten er andre kulturer, folk og samfunn overlegen. Dette er et hegemoni som heller ikke Europas intellektuelle borgerbarn ønsker å forsvare eller bevare, men de bringes til taushet av islamistenes angrep på hegemoniets kommunikasjonsfellesskap og symboler på overlegenhet: Fly mot finanshus, telefonbomber mot tog, bilbomber mot banker, og fra åstedene spres frykten kloden rundt med de raskeste budbringerne verden noen gang har sett. Vestens sekulære og teknologisk avanserte kommunikasjonsfellesskap er vendt mot seg selv og ufrivillig satt i tjeneste for å spre Guds ”terrord”. Gjennom revolusjonens vold forandrer Guds ord historien når islamistene motsier Vestens undertrykkelse og hegemoni ved å knuse og sprenge det.

Muslimske innvandrere fremstår som førmoderne og fremmede for Europa
men den europeiske intellektuelle gjenkjenner likevel så altfor godt antisemittismen som vokser frem i muslimske miljøer i Europa. Dette forvirrer og paralyserer henne som ellers er kritisk til Israels maktpolitikk i Midt-Østen. I Europas muslimske miljøer har hun fått nye landsmenn og meningsfeller i synet på både Israels rolle i Midtøstenkonflikten og det transantlantiske verdenshegemoniet, men dette er allierte som Europas intellektuelle aldeles ikke vil ha ved sin side. Heller er deres mål å integrere disse utvandrerne fra Asia og Afrika på det sekulære og senmoderne Europas premisser, men konfronteres med innvandrernes rett til de borgerlig-liberale frihetene som europeerne forfekter for sine idealsamfunn. Når muslimske innvandrere samtidig sympatiserer med de islamistiske nettverkene som er den europeiske mentalitetens og levemåtens erklærte fiender, får forvirring, mistillit og handlingslammelse råde grunnen i de fellesskapene hvor problemet om sameksistens skulle løses. I denne alle-mot-alle-situasjonen klatrer den europeiske intellektuelle opp i det høyeste treet i skogen for å søke trygghet og speide etter hjelp.

”Jeg kan ikke orientere meg”
er den formen Ludwig Wittgenstein gir det filosofiske problemet. Fremmed for de andres språkspill og fanget i sine egne har europeerne forsøkt å finne opp løsninger hvor de har kunnet overskue det hele. Selv om alt ligger åpent for oss, gjør mytene oss ute av stand til å gripe de enkle sammenhengene som mennesker og deres handlinger står i. Myten tilbyr mørke og mystikk som den utgir for tilværelsens dybde når den konstaterer den fullstendige klarheten som opphever alle filosofiske problemer, og gjør all orientering unødvendig. For å kunne motsi mytens klare sirenesang må Europas unge intellektuelle være tilfredse med det enkle som det er, og ikke grunne over mytens mørke mystikk som om virkeligheten kunne begripes fra avgrunnens mørke eller i fullkommenhetens lys. Det er bare i våre mytiske forestillinger vi kan måle gjenstander og mennesker opp mot idealer og forfekte det fullkomne. I virkeligheten er det ingen høyere orden eller idealtilstand å oppheve det trivielle i, for i virkeligheten kan ingenting foredles utover grensene for seg selv. Dette skjer bare i myten.

Myten vil fremdeles kreve sine millioner Bonhoeffer-skjebner
hva enten det er en overmenneskemyte eller offermyte. I begge tilfeller er det tale om en form for eksklusiv utvelgelse som legitimerer den utvalgtes rett til å utøve en autoritær maktpolitikk med herredømme over den andre som sitt mål. Det er derfor ikke tilstrekkelig med en moralsk bevissthet om den andre så lenge kommunikasjonsfellesskapet funksjonshemmes av en mytologisk retorikk. Skal Europas unge intellektuelle oppheve sin språkløse situasjon i møtet med israelere og islamister, asiater og afrikanere, må de våge å utfordre også de ”gode” kreftene som misbruker europeernes dårlige samvittighet. Dette er en språklig frigjøringsprosess som skal avvise de mytene og idealene som fremmedgjør unge mennesker fra virkeligheten som deres sosiale, seksuelle og økonomisk-materielle vilkår. I et jevnbyrdig fellesskap må europeeren gjøre den andres språk til sitt eget, og den andre gjøre europeerenes språk til sitt.

En innlevelse i den andres verden er ikke bare et spørsmål om evne til å mobilisere følelser for den andre
men også om vilje til å lære den andres språk. Det er ikke likhetene i språklydene, ordenes oppbygning eller rekkefølge i setningen som er dagligspråkets grunnlag, men virkelighetens materielle vesen som det fremstår gjennom menneskers samvirke i hverdagen. Virkeligheten blir til i språket, språket blir til i virkeligheten, og en felles virkelighet betinger et felles språkspill med regler som anerkjennes av alle aktørene. Sannferdige fellesskap bygger på de materielle forutsetningene som dagligspråket forholder seg til, og dette er fellesskap med en overbygning av poesi heller enn idealistiske forestillinger fra myter som sprer frykt og fremmedgjøring. Motsigelsen mellom virkelighet og myte kan derfor oppheves i en estetisk og etisk reflektert retorikk, i hverdagsspråkets refleksjon som det felles vilkåret for alle menneskers væren og dannelse. Vi er alle ingens motsigelse som i undergangens tilblivelse stanger hodet i språket underveis i naturens endelighet.

Europeerne kan ikke ta historisk hevd på ondskapen
og deretter late som om den forsvinner om de legger bånd på seg selv. Ondskapen utfolder seg også i ly av den gode viljen, og det er de intellektuelles oppgave å lokalisere og formulere ondskap. Det gjelder selvsagt også når den ikke utøves av europeerne eller deres nordamerikanske arvinger av verdensherredømmet. Det er ikke antisemittisme å kritisere den israelske ondskapen. Det er ikke islamfiendtlig å avdekke Jihad-nettverkets ondskap. Det er ikke rasisme å stille allmenne samfunnskrav også til innvandrere som mangler språk og kunnskaper til å forstå den sekulære og materielle moderniteten i Europa - eller som bare vil høste av velferdsstatenes overskudd. Det er derimot antieuropeisk og antimoderne å ikke stille kritiske spørsmål innenfor en argumentasjon som er fri for mytologiske begrunnelser. Det er derfor utenkelig at europeere, israelere og islamister skal kunne inngå i fornuftsbaserte fellesskap mellom jevnbyrdige uten at det er rom for en negativ og gjensidig kritikk av hverandre.