Fagfornyelsen er over oss, og i det følgende
skal jeg prøve ut et kjerneelement i norskfaget: kritisk tilnærming til tekst (i
utvidet betydning av begrepet). Det innebærer å kunne reflektere kritisk over
hva slags påvirkningskraft og troverdighet ulike tekster har, samt å reflektere
over hva etisk kommunikasjon med andre innebærer.
I dette essayistiske utprøvingsforsøket tematiserer jeg hva etisk
kommunikasjon med andre innebærer med utgangspunkt i satiren. Det bringer meg inn i ytringsfrihetens problem i vår tids polykulturelle
og digitale mediesamfunn. Utprøvingen av kjerneelementet vil derfor også være
preget av et overordnet demokrati og medborgerskap-perspektiv.
Satiren gir styrke til toleransen
Den 11. oktober 1993 ble forlegger William Nygaard i Aschehoug forlag
forsøkt drept utenfor sitt eget hjem. Aschehoug hadde gitt ut Salman Rushdies
satiriske Sataniske vers, og ble med
det omfattet av en verdensomspennende fatwa
som det muslimske presteregimet i Iran hadde utstedt i 1989. Romanens
oversettere til italiensk og japansk ble også utsatt for attentater. Ettore
Capiolo overlevde, mens Hitori Igarashi ble drept i 1991.
Fra Rushdies Sataniske vers går det en lang litterær linje via Voltaire, Swift, Rabelais og Shakespeare til antikkens skarpe tunger og penner. Felles
for alle disse kunstnerne er at de har brukt det kanskje mest effektive retorikkvåpenet
mot machiavelliske maktutøvere, satiren.
Satiren kan selvsagt oppleves sårende når den fremstiller en idé
eller et tabu gjennom et klargjørende vrengebilde. Derfor finnes det knapt noen kunstform som
gir større mening til toleransebegrepet
enn satiren, ettersom det er overskridelsen av grensen som gir satiren dens
kraft.
Moralsk-politiske grensevoktere har av den
grunn vært et yndet mål for satiren, det være seg Europas maktsyke eneherskere,
rettroende politiske ideologer eller fundamentalistiske forvaltere av
kristendommen.
I 1989 hadde satiren knapt nådd å velte disse
dogmatikerne fra deres pidestaller før nye dukket opp. For de mest ekstreme av
dem er ikke ord og tegninger tilstrekkelige som tilsvar på kritiske ytringer.
Ytringsfriheten forsvares også av
fundamentalister
Ytringsfriheten er uten tvil den friheten som i størst grad har bidratt
til demokratisering, liberalisering og modernisering av
Europa fra føydale fyrstedømmer til liberale rettsstater som garanterer
individets frihet.
Ytringsfriheten er imidlertid ingen
naturrett som oppstod fiks ferdig i 1789, men var en politisk
rettighet som skulle sikre borgerskapet innflytelse over samfunnsutviklingen
etter revolusjonen.[1]
Utviklingen av menneskerettighetene er derfor tett forbundet med borgerskapets
økonomiske og moralsk-politiske hegemoni over Vestens stater helt inn i vår
tid.
Det som står på spill i dagens polykulturelle
og digitale mediesamfunn, er
svaret på spørsmålet om hva frihet og toleranse er. Det er også et spørsmål om
satirens, for ikke å si satirikerens, eksistens. Selv om vi lever i frie
vestlige samfunn, vil den som driver gjøn med islam, ikke bare risikere å tape
sin frihet, men også sine liv. Jyllands-Postens kulturredaktør Fleming Rose
publiserte Muhammed-tegningene 30. september 2005, og skrev følgende kommentar til dem:
Komikeren Frank Hvam
erkendte for nylig, at han ikke »tør tage pis på Koranen for åben tv-skærm.« En
tegner, der skal afbilde profeten Muhammed i en børnebog, ønsker at optræde
anonymt. Det samme gør vesteuropæiske oversættere af en islamkritisk essaysamling.
[...]
De anførte eksempler
giver grund til bekymring, hvad enten den oplevede frygt hviler på et falsk
grundlag eller ej. Faktum er, at den findes, og at den fører til selvcensur.
Der sker en intimidering af det offentlige rum.
Kunstnere,
forfattere, tegnere, oversættere og teaterfolk går derfor i en stor bue uden om
vor tids vigtige kulturmøde, det mellem islam og de sekulære, vestlige samfund
med rod i kristendommen.
Det moderne, sekulære
samfund afvises af nogle muslimer. De gør krav på en særstilling, når de
insisterer på særlig hensyntagen til egne religiøse følelser. Det er
uforeneligt med et verdsligt demokrati og ytringsfrihed, hvor man må være rede
til at finde sig i hån, spot og latterliggørelse.
Det er bestemt ikke
altid lige sympatisk og pænt at se på, og det betyder ikke, at religiøse
følelser for enhver pris skal gøres til grin, men det er underordnet i
sammenhængen.[2]
Lite visste Flemming Rose den gang at hans liv skulle bli uløselig
knyttet til Muhammeds ansikt, og Rose har skrevet ikke mindre enn tre bøker om
temaet. Taushetens tyranni (2010), Hymne til friheden (2015) og De
besatte (2016) handler alle om Muhammed-tegningene og deres konsekvenser
for ham, men med ytringsfriheten i forgrunnen. Roses kompromissløse kamp for ytringsfriheten
gir ham karakter av å tilhøre gruppen ytringsfrihetsfundamentalister. Det som står på spill, er svaret på spørsmålet om hva frihet er.
«Friheten
består i å kunne gjøre alt som ikke skader andre; utøvelsen av hvert menneskes
naturlige rettigheter har altså bare de grenser som sikrer andre medlemmer av
samfunnet de samme rettighetene. Disse grenser kan bare bestemmes av loven»,
skriver Fleming Rose med referanse i den franske menneskerettighetserklæringen
fra 1789 i Taushetens tyranni.[3]
Eller med George Orwells ord:
Friheten har bare betydning dersom den innebærer retten til fortelle folk det
de ikke vil høre.[4]
Sosiale og juridiske perspektiver kan
nyansere hva ytringsfrihet er
Ytringsfrihetsfundamentalister
unnlater gjerne å nyansere ytringsfriheten i lys av dens historie:
Ytringsfrihet er en juridisk bestemmelse – lovens bokstav - men den er også
forankret i en aktuell samfunnssituasjon der sosiale og moralsk-politiske
konvensjoner forventes fulgt i et anstendig ordskifte.[5]
Når det gjelder det siste, gir det mening å vise til en felles ytringskultur
som medfører et sosialt og moralsk ytringsansvar, uten at domstolene
skal måtte vurdere hvor grensene for disse går.
Alle demokratier balanserer mellom
majoritetssuverenitet og minoritetsrettigheter, et
spenningsforhold som ikke kan oppheves uten at demokratiet selv avskaffes.[6] I
et kulturelt og religiøst mangfoldig samfunn som er basert på den liberale
rettsstatens grunnleggende prinsipper, må man derfor finne det minimum av innskrenkninger
i ytringsfriheten som skal til for at alle gruppene kan leve i fred med
hverandre.
Dette står til en viss grad i motsetning til § 185 i straffeloven,
ettersom forbudet mot diskriminerende eller hatefulle ytringer gir selektiv
krenkelsesimmunitet: «Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å
true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor
noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonalitet eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte
funksjonsevne».
I skolen er ytringsrommet ytterligere innskrenket gjennom bruken av
begrepet «krenking» i opplæringslovens § 9A-3: «Skolen skal ha nulltoleranse
mot krenking som mobbing, vald, diskriminering og trakassering.» Oppramsingen «mobbing,
vald, diskriminering og trakassering» skal ikke oppfattes uttømmende, hevder Civita-juristen
Torstein Ulserød; vi må til forarbeidene til paragrafen for å forstå rekkevidden
av det som omfattes av «krenking»:
Djupedalutvalget «forstår krenkelser som et samlebegrep for
ord eller handlinger der en persons verdighet eller integritet blir krenket.
(..) Det er nok at episoden eller hendelsen fører til en subjektiv følelse av
ubehag for den det gjelder for at det skal utløse det utvalget foreslår som en
aktivitetsplikt for skolen.»[7]
Skolen er
selvsagt en arena som stiller særskilte krav til ytringers hensikt, form og
innhold, men det er også en arena hvor elevene skal lære seg sosialt samspill gjennom
ord og gjerninger. Opplæringslovens § 9A-3 medfører derfor også et tungt ansvar
for skolene om å lære og bevisstgjøre elevene hva toleranse og ytringsfrihet
er, og hvilket ansvar som er forbundet med disse.
Gjennom norskopplæringen skal barn og unge kvalifiseres til demokrati
og medborgerskap også gjennom deltakelse i offentlig debatt: Elevene skal kunne
reflektere kritisk over hva slags påvirkningskraft og troverdighet tekster har.
De skal kunne bruke og variere språklige og retoriske virkemidler hensiktsmessig
i egne muntlige og skriftlige tekster. De skal utøve digital dømmekraft og
opptre etisk og reflektert i kommunikasjon med andre.[8]
En
ytringsfrihet som fordringsløst imøtekommer enkeltgruppers krav om vern av sine
tabuer, vil imidlertid ikke øke toleransen mellom samfunnsgruppene i
ytringsfrihetsfundamentalistens øyne; ingen samfunnsgrupper skulle kunne kreve
vern mot krenkelser, i alle fall om man skal lykkes med å bygge et livskraftig polykulturelt
samfunn «hvor man må være rede til at finde sig i hån, spot og
latterliggørelse».[9]
Toleranse er ikke å godta synspunkter fordringsløst
Skjervheim-biograf
Jan Inge Sørbø utdypet toleransebegrepet med Hans Skjervheims tenkning i
Verdibørsen på NRK P2 den 22. september i år. Sørbø mener det er viktig å
skille mellom det som er rammer for
ytringer og det som er innholdet i
ytringer.
Rammene er ytringsfrihetens formelle grunnlag, mens innholdet
utgjøres av personers eller organisasjoners ulike syn og meninger i ulike
saker. Om man neglisjerer rammene for toleransen for heller å vurdere hvordan
innholdet i ytringer passer til egne oppfatninger, er man på full fart mot en
totalitær «toleranse»; om den andre ikke gir sin tilslutning til mine meninger,
eller tilpasser sine meninger til mine, skal hun helst tie eller i alle fall
nektes en talerstol.
Hvordan kan vi inngå i kommunikasjonsfelleskap preget av gjensidig
respekt og tillit, når den andre vil undertvinge deg sitt tankesystem i en
autoritær vending som samtidig oppløser grunnlaget for et slikt
kommunikasjonsfellesskap? Dette problemet omfatter ortodokse machiavellister på
så vel religionens som ytringsfrihetens områder.
Under den danske Muhammed-krisen i 2005-2006 uttalte imamen Mahmoud
Fouad al-Barazi: «Vi ønsker at pressen ikke skaper splid og fiendskap mellom
innbyggerne i samfunnet. Mediene bør ikke forstørre feilene eller håne
religionen.»[10]
Toleranse er imidlertid ikke å godta andres meninger fordringsløst, men å ta
dem på alvor og underlegge dem kritikk.
En «toleranse» som derimot har til hensikt å rense samfunnet for
krenkelser, forutsetter en innskrenking av rammene for å ytre seg. I småborgerlige lykkeland som vårt forventes
det at man unngår konfliktskapende ytringer til fordel for et anstendig
ordskifte, også når innvandringspolitikk, identitetspolitikk, rasisme og avkolonialisering står på dagsordenen.
Grensene for debatten settes da av de som har makt over det offentlige
ordskiftet, ut fra deres definisjoner av anstendighet.
Dette demonstreres for øvrig med satirisk snert i Alexander
Kiellands Garman & Worse, i beskrivelsen av prost Sparres strategi i
moralsk betente spørsmål: Moralsk-politiske problemstillinger pakkes inn i filt
for å unngå at gnister skal antenne den sosiale atmosfæren. Å tolerere ytringer
innenfor komfortsonen av egne anstendighetsdefinisjoner er imidlertid ingen
stor kunst, og er heller ikke spesielt inkluderende.
En fordringsløs aksept av den andres standpunkter ut fra god vilje
kan tvert imot være uttrykk for asymmetri i kommunikasjonsfellesskapet; man
frakjenner den andre hans eller hennes legitimitet som kvalifisert deltaker i
det offentlige ordskiftet, hevder Skjervheim-biograf Sørbø med referanse i virket
til en annen stor vestlandshumanist, Asbjørn Aarnes.
Ytringsfriheten er en rett som ikke kan
gradbøyes
Enten har man
ytringsfrihet, eller så har man det ikke, vil ytringsfrihetens kompromissløse våpendragere
hevde. Når retten til
å ytre seg tilføyes et «men», skal man derfor være på vakt, advarer Flemming
Rose: «Det betyder som regel, at ytringsfriheden får en sekundær status, mens
andre ting fremhæves som vigtigere, hvad enten det er opbygning af socialismen
eller hensyn til demokratiet, værdighed, den sociale fred eller sandheden.»[11]
Så lenge ytringsfriheten er en individuell rettighet, kan ingen
stille krav til hvordan man bruker den, med mindre man oppfordrer til vold
eller andre forbrytelser. Om man begynner å relativisere retten til å ytre seg,
er det ingen grense for hvordan den kan stykkes opp i vårt polykulturelle og
digitale mediesamfunn: Dersom én gruppes tabuer skal beskyttes mot krenkelser,
må også andre grupper kunne kreve samme beskyttelse mot krenkelser av sine tabuer.
Den misforståtte toleransen undergraver ikke bare vår
ytringsfrihet, men også vår frihet, skriver historieprofessor Kjetil S.
Jakobsen i Etter Charlie Hebdo. Ytringsfrihetens krise i historisk lys (2016).[12] Også religiøse meninger må prøves og utfordres
i den demokratiske debatten. Bare slik kan religionen finne sin plass i
demokratiet, hevder Jakobsen.
Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre så ganske annerledes på
dette under den norske karikaturkrisen i 2006. I en epost fra
Utenriksdepartementet, med ord til bruk for Norges ambassadører i Midtøsten,
stod følgende (gjengitt fra Dagbladet 26. januar 2006):
Jeg har stor forståelse for at [Muhammed-tegningene]
oppleves som støtende for muslimer verden over. Islam utgjør en åndelig
forankring for en stor del av verdens befolkning. Deres tro har krav på vår
respekt. Karikaturtegningene i det kristne bladet Magazinet er ikke
konstruktive for å bygge den nødvendige bro mellom mennesker med ulik religiøs
tro og etnisk bakgrunn. De bidrar snarere til å skape mistillit og unødig
konflikt.
Uttalelsen
svekket utvilsomt ytringsfriheten som ramme, og det uten omtanke og respekt for
de personlige omkostninger som legal bruk av ytringsfriheten har hatt for
Rushdie, Nygaard og andre anstendige forvaltere av satiren. De hadde kanskje
seg selv å takke, all den tid ingen har plikt
til å ytre seg?
Det som kanskje verre er - i et demokratiperspektiv - er at
regjeringen Stoltenberg ved Jonas Gahr Støre i denne eposten tok politisk
standpunkt til hva som er anstendig og uanstendig innhold i ytringer som
fremmes i redaksjonsstyrte medier.
Dette standpunktet formidlet Støre også direkte til offentligheten
som en prost Sparre i filt-kryptisk double-talk:
«Jeg gjentar at ytringsfriheten er en bærebjelke. Men nettopp derfor krever den
i vår tid og samfunn en fintfølenhet for etniske og religiøse verdier som betyr
mye for mennesker» (Aftenposten 25. januar 2006).
«Det passer ikke», svarer Flemming Rose resolutt, i hvert fall ikke
om ytringsfriheten skal være en individuell rettighet: «I det øjeblik man
begynder at stille betingelser til borgeres brug af retten til at ytre sig
frit, taler man ikke længere om ytringsfriheden som en rettighed, men om statens
eller samfunnets belønning af en borger for god opførsel.»[13]
Også den danske regjeringen ble møtt med krav om unnskyldninger fra
autoritativt muslimsk hold, men avsto. Politisk kommentator i Weekendavisen, Hans
Mortensen, formulerer det slik: «I Danmark har regeringen ingen beføjelser til
at blande sig i, hvad der trykkes i medierne. Danmark
og den danske regering tegner ikke og publicerer ikke. Derfor kan den ikke
undskylde.»[14]
Sataniske vers faller neppe innenfor Støres innskrenkende krav om at kunstuttrykk
skal bygge bro mellom mennesker med ulik religiøs tro og etnisk bakgrunn. «Det
virker som om vi også i Europa er nødt til å utkjempe slaget for
opplysningstiden enda en gang», sukker Salman Rushdie i Taushetens tyranni (s. 96). Den 14. februar 2019 kan han for øvrig
markere sine tretti år i fatwaens fangenskap.
Hvem eller hva bestemmer om man er myndig til å ytre seg i en
offentlighet?
Ytringsfriheten settes under press av de mest aktuelle sakene i
samfunnet, som migrasjon og rasisme, terror og
islamisme og antatte sammenhenger mellom disse. Sakene angår alle, og
engasjementet er bredt. Debattene om disse temaene angår imidlertid ytringsfrihetens
innholdsdimensjon, ikke dens rammer – de må ligge fast. Dermed må det vel kunne
anses å være et demokratisk problem om makteliten i politikk og medier
praktiserer moralsk-politiske krav til deltakelse i debatt?
For Jürgen Habermas fremstod den
borgerlige offentligheten som et utopisk prosjekt på begynnelsen av 1960-tallet,
i og med at det borgerlige språket ekskluderte de uegnede
deltakerne.[15]
Disse kan med Immanuel Kants ord beskrives som de som ikke har funnet veien ut
av sin umyndighet gjennom deltakelse i den borgerlige skriftoffentligheten.[16]
I denne kommer de ikke lett inn, påpeker Habermas. Dette fordi
dannelse og opplysning gjøres til forutsetninger for deltakelse i det
offentlige ordskiftet, samtidig som deltakelse i det offentlige ordskiftet er
en demonstrasjon av den påkrevde dannelse og opplysning i borgerlige samfunn.[17]
Dette etablerer en språklig, sosialt og kulturelt reproduserende
sirkelorden som de færreste i det umyndige utenforskapet klarer å trenge inn i.
Allmennheten får heller uttrykke seg på sitt vulgære vis i medier som fritt
utfolder seg utenfor den patrisiske skriftoffentlighetens moralsk-politiske
murer.
Kvalifikasjonskravene for offentlig
ytring har sosial klasse som premiss, og kravene
bunner i frykt og forakt for udannet populisme og «folkelige» uttrykk. Slike
uttrykk har ofte ikke mål om å være mer enn det de er: uttrykk, der formen er saksinnholdet: «DE LYKKE JEGERNE
MÅ BARE SE OG TREKE SUGE RØRET UT AV NAV Å LEVERE INN CANNADA GOOS JAKKENE Å
FLUKSENS PELLE SEG TILBAKE» er uttrykk for borgerlig umyndighet.
En myndig borger kunne ha skrevet «Jeg liker ikke at falske
asylsøkere misbruker våre velferdsordninger» (men ville selvsagt ha avstått av
anstendighetsgrunner). Den riktig anstendige motsetningen finner vi i
formuleringen «Av hensyn til asylinstituttets legitimitet vil asylsøkere som
har fått avslag på sine søknader, raskt returneres». Hadde avsenderen vært litt
mindre politisk korrekt, ville han selvsagt kunne skrevet «Regjeringen skal
forhindre at falske asylsøkere misbruker asylordningen.»
Det er med andre ord ikke bare populismen som er mer form enn
innhold. Det samme gjelder den dannede, borgerlige ytringskulturen, som mer
fremstår som manerer enn faktorer som fremmer substansielle, kritiske
ytringer.
Det er altså måten man uttrykker seg på, som teller, og enkelte
har hevdet at det er ytringenes form, ikke deres innhold som bør reguleres
rettslig, skriver Kjetil S. Jakobsen [18]
Det kan vel være en besnærende tanke, om enn ikke så dypt demokratisk fundert.
I en slik tenkning skal ytringer med en form som kan oppleves krenkende av
enkeltgrupper, ikke publiseres av de brede, journalistiske mediene som
tapetserer hverdagen med ytringer, som NRK og Aftenposten - og Jyllands-Posten
i Danmark, for den del.
Følgen er at kontroversielle temaer og ytringer som til nød kan
tåles, men ikke drøftes offentlig, utvises fra de fellesrommene som disse mainstream-mediene
utgjør. For kunst, litteratur, sakprosa og nisjemedier som Charlie Hebdo
gjelder egne regler.[19]
En slik holdning innebærer en gradbøying av ytringsfriheten, og
Jakobsen gjør dette innenfor et helhetlig perspektiv der han anser det for
tvilsomt «å gjøre ytringsfrihet til den mest generelle og grunnleggende av alle
borgerrettigheter. Det liberale demokratiets grunnverdi er frihet.»[20] I
et slikt perspektiv er ytringsfrihet et spesialtilfelle.
Hvilket rom gir dette for satiren?
Der toleransen mangler, blomstrer satiren
Humoren ler,
ironien smiler, men satiren er ikke noe å le av, ifølge Kurt Westergaard. Hans
liv er heller ikke noe å le av etter Jyllands-Postens publisering av
Muhammed-tegningen hans i 2005. Til tross for at han som ikke-muslim tegnet for
en sekulær avis i et ikke-muslimsk land, ble han med ett gjort til et «legalt»
drapsmål for all verdens muslimer. Akkurat som Salman Rushdie og William
Nygaard. Med det ble Koranens bud, forbud og påbud gjort gjeldende for alle,
det være seg muslimer, kristne eller ateister.
Politisk unnfallenhet overfor
trusler og attentater mot de som bruker ytringsfriheten til å kritisere
maktutøvere og utfordre deres toleransegrenser, som satiren gjør, vil svekke den
liberale rettsstaten med lovfestet ytringsfrihet og et mangfold av
kulturer og religioner. Nobelprisvinner i litteratur, Mario Vargas Llosa, sier
det slik:
Jeg er også tilhænger af gode
manerer. Det hører civilisationen til. Men jeg mener, at ytringsfriheden er tæt forbundet med retten til at ytre
sig respektløst, uden at udvise en særlig ærefrygt og pietet. [...] Det er ting
i pressen, som jeg finder afskyelige og tåbelige, men det er den pris, som vi
alle betaler for at kunne leve og ånde frit. At ytre sig respektløst er ikke et
brud på loven, selv om det måske kan være et brud på den gode smag.[21]
Friheten til å
ytre seg har ikke alltid et vakkert ansikt, men denne friheten er nå en gang en
av søylene som vårt samfunn hviler på. Derfor kan vi saktens både bekjenne oss
som tilhengere av folkeskikk og forsvare satirens rett til respektløs
ytring. Dette forutsetter imidlertid en ytringskultur med mangfoldighet som
ideal, der staten står solidarisk med borgeren om ytringsansvaret.
[1] Flemming
Rose: Taushetens tyranni. Cappelen Damm, Oslo 2011, s. 11.
[2]
Flemming Rose: «Muhammeds ansigt». Jyllands-Posten 30. september 2005.
[3] Flemming
Rose: Taushetens tyranni. Cappelen Damm, Oslo 2011, s. 101.
[4]
Op.cit. s. 164.
[5]
Op.cit. s. 17.
[6] Kjetil
S. Jakobsen: Etter Charlie Hebdo. Ytringsfrihetens krise i historisk lys.
Forlaget Press, Oslo 2016, s. 378.
[7]
Torstein Ulserød: «Stortinget har vedtatt en lov om skolemiljø som bygger på
absurd vide krenkelsesbegrep». Aftenposten 1. mai 2018.
[8]
Kjerneelement i norsk vedtatt av Kunnskapsdepartementet: https://www.regjeringen.no/contentassets/3d659278ae55449f9d8373fff5de4f65/kjerneelementer-i-fag-for-utforming-av-lareplaner-for-fag-i-lk20-og-lk20s-fastsatt-av-kd.pdf
[9]
Flemming Rose: «Muhammeds ansigt». Jyllands-Posten 30. september 2005.
[10] Flemming
Rose: Taushetens tyranni. Cappelen Damm, Oslo 2011, s. 86.
[11]
Flemming Rose: Hymne til friheden. Jyllands-Postens forlag, Aarhus 2015,
s. 175.
[12] Kjetil S. Jakobsen: Etter Charlie
Hebdo. Ytringsfrihetens krise i historisk lys. Forlaget Press, Oslo 2016,
s. 343. Jakobsen viser her til
Charles Taylor: The Ethics of Authenticity. Harvard University
Press, Cambridge Massachusetts, 1992.
[13]
Flemming Rose: Hymne til friheden. Jyllands-Postens forlag, Aarhus 2015,
s. 108.
[14] Weekendavisen 29. september 2017.
[15]
Jürgen Habermas: Strukturwandel der
Öffentlichkeit (1962). Norsk utgave Borgerlig
offentlighet - dens framvekst og forfall. Henimot en teori om det borgerlige
samfunn. Gyldendal, Oslo 1971.
[16]
Kjetil S. Jakobsen: Etter Charlie Hebdo. Ytringsfrihetens krise i historisk
lys. Forlaget Press, Oslo 2016, s. 346.
[17]
Op.cit. s. 342.
[18] Ibid.
[19]
Op.cit. s. 347.
[20]
Op.cit. s. 351.
[21]
Flemming Rose: Hymne til friheden. Jyllands-Postens forlag, Aarhus 2015,
s. 77.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar