En tomhet som tordner over by og land.

Papirpublisert med Finn Rønnebu som medforfatter i Samtiden nr. 3 2002.


Det er en arbeiderromantisk villfarelse at velferdsstaten Norge er bygd på de sosialistiske verdiene solidaritet og sosialt samhold. Velferdsstaten Norge er tvert imot grunnlagt på de borgerlige verdiene solidaritet og sosialt samhold. Hvorfor?

[1]Tese
Det Norske Arbeiderpartis flertallsregjeringer i årene 1945-1961 produserer borgerlighet mer enn sosialisme. Det blir lagt stor intensitet i å oppløse arbeiderideologien og Arbeiderpartiet i det borgerlige samfunnet, som innbefatter å knytte Norge til NATO og USA. Som følge av den store velgeroppslutningen om Arbeiderpartiet, får dette igjen konsekvenser for hele landet og norsk politikk resten av århundret.

[2] Det Norske Arbeiderparti i tre faser frem til 1940
Partiet etableres i 1887 og radikaliseres i perioden frem til 1919. Den andre fasen (1919-1933) er år da partiet konsolideres. Norges Kommunistiske Parti dannes i 1923. Det geniale ved Arbeidepartiet blir tydelig i mellomkrigstidens polariserte politiske klima ved at partiet klarer å holde både det radikale høyre og venstre stangen. Arbeiderpartiet er radikalt nok til at kommunistene forblir små, noe som også bidrar til å redusere høyrekreftenes retoriske kraft og gjennomslagsmulighet. Samtidig er partiet såpass jordnært at det blir et masseparti. I den tredje fasen (1933-1940) blir Det Norske Arbeiderparti en del av nasjonen, med unntak av 17. mai, og aksepteres av borgerskapet. 1935 er et viktig år i så måte, med Bondepartiets støtte til Johan Nygaardsvolds mindretallsregjering. Etter 1936 er det stort sett Venstres innsats som holder liv i mindretallsregjeringen. Bare det at man i Norge vil akseptere en Arbeiderparti-regjering, indikerer at landet er modent for noe nytt, og det nye ligger i en forening av det borgerlige livet med den sosialistiske utopien. Hovedavtalen fra 1935 skaper fred og forutsigbarhet i arbeidslivet gjennom lovregulering – arbeiderbevegelsen bekjemper ikke lenger kapitalmakten, men forhandler med den. Dette gir etter hvert et nasjonalt fellesskap som evner å etablere alderstrygd, bureisningsstøtte, skipsbygging og sosialtrygd til fattige fiskere. Foreningen av ”sosialisme” og borgerlighet skaper optimisme, og de ordnede arbeidslivsforholdene er med på å legge grunnlaget for en enorm produksjonsvekst etter 1945.

[3] Renhet blir et sosialt ordensprinsipp etter 1945
Krigen viser at skillelinjene i nasjonen går gjennom partiene, mellom nordmenn som holder mål og dem som ikke gjør det. Dette skillet bærer i seg forventninger om noe ideelt som er rent og ekte, og ikke blandet eller i kontakt med elementer som svekker eller forurenser fellesskapet. Utenfor landssvikoppgjøret blir derfor kujonene, NS-barna, tyskertøsene og tyskerungene deres definert som urent, fremmed materiale som har tatt tilhold i og skader det rene og opphøyde nasjonale fellesskapet, og som derfor kan mobbes, isoleres, skamfares og deporteres uten at det rokker det minste ved det moralske selvbildet til den samlede nasjonalstaten. Einar Gerhardsen kan på sin side vandre mellom de urene i den borgerlig-kapitalistiske sfæren av kollaboratører og krigsprofitører uten selv å bli uren. Motsetningen ren-uren blir i profetens skikkelse opphevet av det løftet han formidler. I dette løftet finnes ikke jøde eller greker, bare et nasjonalt fellesskap som skal gi trygghet og velferd til alle i et klasseløst samfunn.

[4] Norge gjør et lykkelig valg
Demoniseringen av det urene er så sterk at forestillinger om det rene i den nasjonale enheten produserer forventninger om en nærmest hellig enighet. I hjemmefrontfellesskapet er det utviklet antipatier mot partipolitikken, men om Norge absolutt må ha politiske partier, sikres samlingen av nasjonen best ved at Det Norske Arbeiderparti får hegemoni fra krigens slutt, riktignok mot at partiet blir mer nasjonalt innstilt, det vil si borgerlig-kapitalistisk. Valget på ny nasjonalforsamling i november 1945 er et skinnvalg mellom rent og urent, mellom Einar Gerhardsen og Det Norske Arbeiderparti på den ene siden og stort sett ingenting på den andre. Tiden er inne for et Arbeiderparti-linjeskifte fra en spirende pragmatisk sosialisme til en opportunistisk borgerlighet i full blomst, slik at en påbegynt prosess kan akselereres under dekke av øst-vest-delingen av verden etter 2. verdenskrig. Som Lenin brukte gamle tsaroffiserer i den røde armé, benytter Einar Gerhardsen og Haakon Lie de gamle strukturene i borgerskap, næringsliv, politi og militærvesen – ikke minst til etterretning og overvåkning av fiender av det nye samfunnsstyret. Gode kontakter i presse og kringkasting hører med i dette bildet. Ved at folket skjønner alvoret i situasjonen og innfører selvdisiplin, tolererer overgrep og etter hvert også forstår rekkevidden av beredskapslovene, reetableres den borgerlig-kapitalistiske orden og Arbeiderpartiet befester sin makt gjennom byråkratisering. I det påfølgende mytiske énmannsveldet tildekker Gerhardsens milde maske den nye borgerlig-kapitalistiske statens ansikt og historie. Denne foreningen av rent og urent, av arbeid og kapital, skjer gjennom en stille akseptering der motsetninger forsvinner på magisk vis eller blir opphevet i et profetisk løfte, eller som følge av at en ny og truende polaritet manes frem. Den felles fienden står ved portene i ekstremismens skikkelse og virker nasjonalt mobiliserende, for aldri mer 9. april og heller død enn rød på ordentlig.

[5] Arbeiderne bader i borgerlige symboler
Etter 1945 oppløser Det Norske Arbeiderparti seg fullstendig i borgerskapet gjennom borgerskapets viktigste symboler og myter: nasjonen og familien. Landsfaderen blir et overmåte sterkt, overtydelig borgerlig symbol i så henseende. Det forhatte borgerskapets idealer blir svært raskt også arbeiderklassens idealer. Kan det tenkes noe mer småborgerlig enn idealarbeideren på Sandaker med OBOS-leilighet, hjemmeværende frue og to barn i 1955? Skaren av ideologiske arbeidere som utgjør Det Norske Arbeiderparti, er i realiteten et myldrende småborgerskap med dragning mot den trygghet som en korporativ underordning og ensretting av tanke og samfunn gir. Sammen med opplevelsen av å utgjøre et opphøyd nasjonalt fellesskap med sunne renhetsidealer, åpner dette for et angstbitersk forhold til tatere og avvikere, til avantgarde og radikalisme – til det fremmede overhodet. Dette kan begrunnes i Roland Barthes’ beskrivelse av borgerligheten i Mytologier (1957).

[6] Arbeideren blir del av den borgerlige mytologien
Det borgerlige er vanskelig å identifisere politisk all den tid borgerligheten mistrives med politiske merkelapper. Selv om alle partier er preget av borgerligheten, vil ingen vedkjenne seg den. Slik er borgerskapet den sosiale gruppen som ikke vil benevnes. Borgerligheten er en økonomisk virksomhet i kapitalismen, og borgerskapet oppløser seg til ingenting i forestillingen om nasjonen – men også regionen eller unionen – velferdsstaten og selvsagt familien. Det vesentlige for borgerskapet er hvilken omgivelse som ivaretar den økonomiske virksomheten og den politiske anonymiteten best. Borgerskapet søker den omgivelsen som på beste måte sikrer det borgerlige vi mot det fremmede Andre. Borgerskapet vil derfor bevare den rådende væren uten å vise det. Av sin natur vil det selv ikke bruke vold mot det fremmede Andre, men presse, politi og hær om nødvendig. Borgerskapet er alt og eier alt – kultur, moral, økonomi – og det som i utgangspunktet vil definere seg selv som en motpol til det borgerlige, må låne av borgerskapets kultur-, moral- og vitenskapstradisjon for å realisere seg som ikke-borgerlig. Det borgerlige er lett smittsomt ved at det kan spres til alt, og borgerskapet krever ingenting levert tilbake. Den borgerlige ideologien, om noen slik egentlig kan finnes, er kontur- og formløs fordi den mer er tilstedeværelse enn substans, fordi alle samfunnsarenaer er til for borgerligheten, fordi alt i våre daglige liv er bygd på den forestillingen om forholdet menneske-verden som borgerlig opportunisme bringer med seg. Dette er ingen ideologisk forestilling, heller en mytologi. Det er inn i denne borgerligheten Det Norske Arbeiderparti går etter 1945, og de sosialistiske ideene oppløser og ufarliggjør dermed seg selv. Tordnende 1. maitaler under røde faner, vaiende til tonene fra glad arbeidersang over valen, blir til tomme symboler som representerer noe som ikke er, men myter om noe radikalt som kunne ha vært. Betydningen av denne myteproduksjonen er likevel stor, all den tid det er dette som gir Arbeiderpartiet legitimitet som arbeiderparti – og derav gir partiet en velgerskare. Dette har tydelige paralleller til religiøse identifikasjonsritualer som skal legitimere en berettigelse, eller det som i religionssosiologien kalles å bekrefte en sannsynlighetsstruktur.

[7] Private fantasier dyrkes til en kollektiv bevissthet
Småborgerne, som i løpet av etterkrigstidens Norge i hovedsak består av arbeiderne og deres barn, funksjonærene og byråkratene, er særlig flittige spredere av borgerligheten ved at de gjør den til såvel fantasi som virkelighet. Småborgerne klarer i fellesskap å etablere en kollektiv, innskrenket fantasiverden som gjennom den borgerlige mytologien gjøres til rådende mentalitet. Det er derfor stor stas for småborgerne å eie villaer med hager, holde hageselskaper etter engelsk adelsmønster, feire storslåtte bryllup, nyttårsselskaper, ja, til og med benytte seg av et tjenerskap. Dette er utslag av fantasier om borgerligheten som er hentet fra den europeiske storborgerens liv og levesett. I den kollektive fantasiverdenen utfører småborgerne faktisk det kunststykke å gjenkjenne seg selv i den fornemme, storborgerlige gestus. Borgerskapet er følgelig i stand til å absorbere mennesker med manglende sikkerhet i sin borgerlige status, men med sterke fantasier om en slik status. Særlig i bildemediene, det vil si VG og Dagbladet, Se og Hør, film og fjernsyn, spres småborgernes fantasier om den storborgerlige levemåten, ekstremt fremhevet i fascinasjonen for den kongelige levemåten – bryllupene, barnedåpene, begravelsene.

[8] Den småborgerlige offentligheten er et tabloid tomrom
Hjemmefrontavisen Verdens Gang og den kulturradikale avisen Dagbladet løper fra sine ideer og finner hverandre i det sensasjonelle tomrommet, i bildet som forstørrelse og forsteinelse av tid og rom. Dette er et resultat av en uavvendelig prosess hvor avisene tilpasser seg velferdsstaten som marked for småborgerlige lengsler og behov. Symptomatisk nok tar Arbeiderbladet riksmålsformen Dagsavisen som navn når den omsider kommer ut av skapet som fullstendig småborgerlig tabloid.

[9] Hva skulle avantgardens kulturradikalisme bestå av?
Avantgardens kulturradikalisme er tilsynelatende opprørsforsøk mot borgerligheten. Borgerskapet er målet for det kulturradikale omveltningsprosjektet samtidig som borgerne er publikum og finansierer den kulturradikale avantgardistens kamp mot deres felles borgerlighet. Derfor vil avantgarden ikke bare fornye kunsten, men også den oppmerksomheten om seg selv som kan veksles i kontrakter, stipend og gaver fra legater. Avantgardens mål er å rive ned det borgerlige språket, ikke den borgerlige statusen og pengene som kulturradikalerne selv etterstreber.

[10] Idretten kjenner ingen ideologiske øvelser
Den ideologisk polariserte idretten på 1930-tallet forsvinner med sammenslåingen av Norges Landsforbund for Idrett og Arbeidernes Idrettsforbund til Norges Idrettsforbund i 1946, og vi får en felles idrett som verken er borgerlig eller sosialistisk. Dette ideologiske forsvinningsnummeret samsvarer med borgerlighetens hang til anonym tilstedeværelse mer enn å være en identifiserbar substans. Som motpol til AIF på 30-tallet blir Landsforbundet tvunget til å synliggjøre sin borgerlighet, sammenslått med AIF slipper man det. Borgerligheten finner i det nye Norges idrettsforbund en idrettsomgivelse som ivaretar det etterlengtede ønsket om politisk anonymitet. Spørsmålet er hva det ideologisk funderte AIF skal tjene på fusjonen; slippe løs fra sitt ideologiske bånd, oppløse seg i det nasjonale og bli befriende borgerlig-kapitalistisk?

[11] Idrett er tvert imot opium for folket
Idretten brukes bevisst av arbeiderbevegelsen til konsolidering av nasjonal enhet i den borgerlige mytologiens status quo. På idrettsarenaene oppfylles løftet fra 1945 om forbrødring og fellesskap i det klasseløse samfunnet. Idrettsarenaen er samtidig en utmerket omgivelse for det borgerlige glansnummeret å oppløse seg i det nasjonale: De olympiske lekene i Oslo i 1952 er en nasjonal beruselse som knapt blir overgått av Gro-lekene på Lillehammer i 1994.

[12] Hytta er karikaturen av storborgerens landsted
Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl viser vei og gjør hytta til et vesentlig sted for meditasjon og fysisk restitusjon i en borgerlig naturmytologi. I hytta, karikaturen av det storborgerlige landstedet, kan arbeiderne investere sine sparepenger og finne frihet fra ideologiske posisjoner. Småborgerstaten sikrer dem både allemannsrett og privat eiendomsrett, men spranget er stort fra den tranmælske lengsel etter egentlighet til nyrike småborgeres ”hytter” på Hafjell. Disse er velferdsstatens vrengebilde av den opprinnelige karikaturen, hytta på fjellet.

[13] Hvorfor henger self-made-milliardæren så høyt i velferdsstatens panteon?
Selv om storborgeren er forsvunnet fra det europeiske samfunnslivet, lever drømmen om ham og hans eventyrlige liv videre i småborgerne, slik barn fantaserer om riddere, drager og forgangne tiders helter. Om småborgeren får tilgang på tilstrekkelig kapital, vil han realisere sin vulgære versjon av det storborgerlige, slik nyrike med formue i eller fra Nord-Amerika gjerne gjør. Småborgerne fremstår som instinktive og infantile i sin nesegruse beundring for alt som er stort og dyrt, og de følger self-made-milliardæren som om han skulle være bærer av viktige verdier for velferdsstaten.

[14] Toleranse er et maktgrep, fascisme et tilfluktsrom
Det borgerlige samfunnet må ha en kjerne av en slags liberalitet, men denne liberaliteten må ikke forstås som en sosial eller mental åpenhet. Man legger til grunn at det i samfunnet finnes ett eller flere onder, man innrømmer dem så å si retten til å være samfunnsonder, for så å tolerere dem til taushet. Kommunister og nynazister kan være slike onder, globaliseringsmotstandere og miljøaktivister likeså – de er tolerert for å unngå opprør. Om ondene skulle vokse seg utover de usynlige kontrollgrensene som er satt, vil presse, politi og eventuelt hær bli satt inn. Fascisme? Småborgerne utgjør et politisk flertall på tvers av partigrenser, og de mangler evne til å forestille seg det fremmede Andre. Om noe fremmed viser seg for småborgeren, vil han overse eller fornekte dette som en utidig forstyrrelse i synsfeltet. Det Andre fortoner seg for småborgeren som et skandaløst fenomen som truer forenklingen, selve essensen i småborgerens liv som borger; narkomane, negre, homofile, dyrevernere og radikale standpunkter fremstår som utålelige for småborgeren. Småborgerskapet er derfor ikke liberalt, men følger storborgerskapets rute forsinket om igjen og om igjen, mens det produserer fascisme – som storborgerskapet til fulle har visst å utnytte til sin økonomiske fordel.

[15] Småborgerstatens avvikere stilles for retten
Siden det Andre fortoner seg for småborgeren som truende, setter småborgerstaten med jevne mellomrom ned sine grensestolper for det avvikende og fremmede, som småborgerne helst vil få dratt for retten og dømt som utålelig. Det finner sted flere rettssaker på 1950- og 1960-talet som er illustrerende uttrykk for slik mangel på toleranse: sakene mot Agnar Mykle, Jens Bjørneboe, Georg Johannesen og de politiske militærnekterne. Det disse sakene har til felles, er at personene krenker borgerligheten på vitale områder. Mykle blir tiltalt for å ha skrevet Sangen om den røde rubin (1956), men frikjent under rettssaken i 1957. Restopplaget blir likevel inndratt, for romanen er et anstøt mot den borgerlige bluferdighet, og Mykle er skandalisert for livet. Vel så viktig er den krenkelsen som ligger i det at skikkelser i det politiske establishment kan identifiseres in persona i Mykles bøker. Jens Bjørneboe dras også for retten for å ha krenket den borgerlige bluferdighet med Uten en tråd (1966), med fellende dom og bokinndragelser i 1967. Georg Johannesen blir politianmeldt for skuespillet Kassandra i 1967, men riksadvokaten henlegger saken. Politisk militærnekting på grunnlag av Norges NATO-medlemskap er strengt forbudt i småborgerstaten, og dissidenter på dette området blir automatisk politiske fanger. Anklagene mot Mykle, Bjørneboe, Johannesen og de politiske militærnekterne synes å springe ut av opplevelser av politisk-religiøs blasfemi – krenkelser av selve arken i småborgerstaten, inneholdende Partiet, seksualmoralen, NATO-medlemskapet og USAs atomvåpenarsenal. Bruk av rettsvesenet mot kulturelle og intellektuelle uttrykk som er politisk avvikende, er typisk for småborgernes manglende liberalisme og toleranse for det Andre.

[16] Samhold gjør taus
Finlandisering er den nedlatende karakteristikken av et politisk system som tilpasser seg en annen makt. I Norge heter varianten konsensus, og er en politikk betinget av vår allianse med USA og frykt for alt annet. Det er valg av bortforklaringer som utgjør skillelinjene mellom partiene i norsk konsensuspolitikk. Forsvarets høgskole gjør på sin side sitt til å forhindre misforståelser ved å tilby oppfriskningskurs i hvordan verden ser ut til pålitelige presse- og kringkastingsfolk. Norsk konsensus medfører derfor også begrensninger av ytringsfriheten og en sterk vilje til selvsensur i presse og kringkasting i forsvars- og sikkerhetsspørsmål.

[17] NRK konstaterer sannheten – og skjuler den derved
NRK-monopolet fungerer sammen med idretten som ren bedøvelse i etterkrigstiden. Norsk Rikskringkasting formidler en uforanderlig, av alle ønsket verdensorden som ikke trenger forklaring. Formidlingen skjer innenfor et språk av tautologier og aforismer hvor det er unødvendig å dokumentere, hvor det rekker å konstatere sannheten. Konstateringen av sannheten gjennom radio- og fjernsynsapparater griper ikke samfunnsstrukturer under skapelse, men dekker over strukturer som allerede er utformet. Ingen vet hvordan samfunnet omkring egentlig ble og blir til – konstateringen skjuler sporene fra de økonomiske og kulturelle produksjonsprosessene. Formidlingsmetoden er med euforisk klarhet å besynge tingen som den er, fremfor å behandle tingen i dens faktiske sammenhenger med noe annet. Derfor blir avvik fra forestillingen om nasjonal enhet, som Listesaken og Loran C, overvåkningen av Peder Martin Lysestøl og politiangrepet på Ikkevold-kontorene, til enkelthendelser uten forbindelser med hverandre. NRK kan ikke formidle at disse hendelsene står i en sammenheng, og i alle fall ikke presentere dem – eller NRKs egen formidling - som konsekvenser av det maktgrepet borgerligheten og Det Norske Arbeiderparti har festet om nasjonen. I NRKs tautologiske formidling av verden skjer det følgelig et dobbeltdrap, først drap på det rasjonelle fordi det yter motstand, så drap på språket fordi det forråder formidleren. Roland Barthes kaller dette en besvimelse i rette øyeblikk.

[18] ”Vi er alle sosialdemokratar” (og dermed borgere)
Einar Førde sier ”vi er alle sosialdemokratar”. Slike eksklusivt-inkluderende utsagn er uten ironisk brodd eller politisk betydning så lenge borgerskapet vet at Førde og alle andre er omfattet og styrt av borgerligheten. Som følge av identifikasjonsvegringen kan det tvert imot være en fordel for det borgerlige hegemoniet å bli kalt noe annet enn det faktisk er. Slik sett er det klargjørende å betrakte Førdes utsagn som en ytring fra og om borgerligheten, og da blir utsagnet bitende selvironisk. Siden alle er sosialdemokrater og alle sosialdemokrater er blitt borgere i den norske velferdsstaten, viser utsagnet til intet mindre enn en kolossal borgerlig suksess.

[19] Trygve Bratteli er den siste mohikaner i myten om DNA
Under Trygve Bratteli begynner byråkratiseringen av velferdsstaten å gå over i forvitring, og etter ham forsvinner sammenhengen mellom det begynnende borgerlig-sosialistiske fellesprosjektet fra midten av 1930-tallet og det moderne velferdssamfunnet. Småborgerstaten blir bare borgerlig-kapitalistisk, og kjenner ikke lenger sin egen historie. Det Norske Arbeiderparti blir derfor ikke gjenkjent av sine egne, men fremstår sammen med tanken om solidaritet og sosialt samhold som det truende Andre for småborgerne – som for borgerskapet før 1935.

[20] Småborgerne er seg selv nok, men Brussel bestemmer til slutt
Når småborgerne vil realisere velferdsstaten i privatkonsum og individualitet heller enn å betale skatt og praktisere fellesskap, vokser Høyre. Størst appell for småborgere med sans for seg selv og frykt for det Andre, har likevel Fremskrittspartiets politikk. Politiske beslutninger av betydning fattes i Brussel, og de blir til norsk lov og virkelighet uavhengig av hva norske politikere måtte mene i TV-debattene. Tomheten tordner uavbrutt over by og land.