Lege i lidelse og lidenskap.

Papirpublisert i Kirke og kultur 5/6 2000.

En medlidende essaymontasje som omfatter Gunvor Hofmo og noen av hennes dikt, og Søren Kierkegaard og noe av hans tenkning, men også en lege som ble så fortvilet at han døde...

Jeg kjente en gang en lege som ble så fortvilet at han døde. Han trodde ikke på Gud, knapt nok på mennesket, men likevel på å helbrede. Å være lege er å lytte, brukte han å si, men mest å vite. Det var vel dette mysteriet – at han bare trengte å vite, ikke å tro, men like fullt skulle helbrede – det var dette egenartede som forledet meg til å ta min penn og notere dette. Om leger i sin allminnelighet finnes det utallige klare og uklare forestillinger og meninger, men som sagt: Jeg kjente en gang en lege som ble så fortvilet at han døde...

Min lege var avdelingsoverlege ved fødeavdelingen på et av våre mye omtalte sentralsykehus. Han var den som representerte ro og balansert fremferd blant mennene på avdelingen; de andre stod i rettferdighetens navn i en annen posisjon som ventende fedre. Opplevelsen som det for andre menn gikk år mellom å erfare, fødsels-øyeblikket, var en daglig serie for min lege. Dette trivielle skjulte han så godt han kunne, men det var likevel ikke til å nekte for at det skulle mer og mer til for ham å bli emosjonelt engasjert i det som for mor og far var under over under. I en sjelden stund kunne han likevel være i nærheten av det mirakelfylte han hadde som levebrød, rykkes ut av det forgjengelige av det første skriket, innevarslende livets muligheter; gi lyd, vordende liv!

Min lege var musikalsk på så mange vis, en belest og kulturelt engasjert personlighet med hang til mollstemt fiolinspill i tung sigarrøyk i timen før midnatt. Han var sosialt bevisst, men ingen snobb; han var høyremann av tradisjon, ikke av refleksjon; han var kort og godt en klassisk dokter med kulturell og sosial dannelse i tillegg til stetoskop og reseptblokk i kofferten. I teatret gikk han gjerne, i selskapslivet viste han talegaver så vel som kulinarisk innsikt og beleven antrekkssmak – han visste hvordan smokingsløyfen skulle knyttes, og det uten speil og påfallende fommel. Men intet av dette foretok han seg oftere enn altfor sjelden, om jeg skal holde meg til hans eget utsagn den dagen jeg skjønte at han hadde møtt sin fortvilelse.

Min lege hadde møtt en kvinne, og det var ikke det, det hadde vært flere kvinner, men de var flyktige bekjentskaper som i sin forgjengelighet nok gav min lege større sorg enn glede, i ettertenksomme stunder. Men det var denne kvinnen, denne kvinnen som fødte dem begge et barn, en velskapt gutt som min lege selv forløste. Det var nok et stort øyeblikk for dem begge. Det var ett øyeblikk for dem, ikke to, og det var sjeldent for ham. Og, tør jeg føye til, det kan tenkes at han elsket henne. For ellers er jeg redd han var uglad, ofte sint og hadde dette udefinerte, rastløse over seg, i alle fall når jeg besøkte ham i hans hjem.

Annerledes var det med hans kvinne; kanskje var hun bare slik, en fordringsløs kvinne, en tilfreds mor med tilstrekkelig selskap i sitt lille barn, og med et inntil videre uuttrykt ønske om å bli svanger igjen. Hvem vet? Den første fødselen skjedde ikke uten dramatikk, og det var ren tilfeldighet som gjorde at min lege var hjemme da fødselen med ett var i gang. De reiste til og med i sin egen bil til sentralsykehuset for å få barnet registrert noen timer senere, og deretter rett hjem igjen. Ikke hørte jeg noen merknader til at verken hun eller barnet hadde barseltid på sykehuset, og det skulle heller ikke være nødvendig, slik omstendighetene var for barn og mor. Hun omgikk ikke mange verken før eller etter dette, og jeg møtte henne aldri.

Min lege ga få og små opplysninger om henne, mest om hennes lykke og godhet, at hun viste ham storsinn og var overbærende med ham og hans flukt inn i arbeidet, inn i helbredelses-gjerningen, for selv å være frisk. For leger er friske, de arbeider mye og må derfor ha høy lønn og nyte stor respekt. På den annen side er enhver funksjons-udyktig lege en trussel mot den påkrevde status og respekt fra alle de andre som omgir legen i hans hverdag; selvbevisste pasienter med egne diskusjonsgrupper på Internett for sin Sykdom, egensindige sykepleiere hinsides ethvert helsesystems verdighet og eiendommelige politikere med like eiendommelige forestillinger om egen sykehuskompetanse.

Min lege visste altså at han ville undergrave sannheten om den friske og arbeidsvillige legen om han lot fortvilelsen strømme inn over seg, om han gav seg over i den endeløse angsten som egentlig lammet hver en nervetråd, hadde det ikke vært for Prozac-pillene med den noe misvisende betegnelsen ”lykkepillen”; Prozac har ingenting med lykke å gjøre, Prozac holder angsten stangen, men slipper ikke lykken til, sa min lege, slipper den ikke til.

Lidelse, lidenskap
En lege skal ikke bare medisinere, en lege skal også mediere. Legen står i mediasjonsposisjonen mellom livet og døden, mellom fortvilelse og frelse, mellom menneske og Gud. Som menneske kan legen ikke føle lykke eller ulykke, enn si skille mellom godt og ondt, helt uten videre. Mennesket må først velge motsetningen mellom godt og ondt før det kan velge i denne motsetningen, og det negative må ha et positivt motstykke for å oppleves negativt, sier teologen Johannes Sløk i sin tilnærming til Søren Kierkegaard i Kierkegaards univers (1983). Mennesket må først velge å ville handle moralsk, det vil si etablere en etisk bevissthet, før det kan handle moralsk. I en slik etisk bevissthet inngår ofte motpoler som gir seg selv og den andre mening gjennom sitt kontrasterende forhold til hverandre.

Søren Kierkegaards mesterskap når det gjelder skildringer av eksistensielle vilkår for mennesket er udiskutabelt, likeså hans fabelaktige evner til å formidle sine tanker i et poetisk språk. Han har videre en hang til å etablere univers av ytterpunkter i tilværelsen, til å strekke rommet for sine tanker til det ytterste, og meningen finnes derfor ofte i motpolenes bekreftelse av hverandres posisjoner som motsatte bestemmelser. Døden er negativ, og viser derfor livets positive glans, likesom livets klare lys er sannferdiggjørelsen av dødens stille mørke. Jo mer hvitt og jo sterkere lys, jo sterkere fremstår det svarte og det stummende mørket – du kan ikke oppleve lyset uten å bekrefte eksistensen av mørket.

Hva så med lidelsen, angsten, fortvilelsen som har tatt bo i pasientenes legemer, hva bekrefter de eksistensen av? Gud, svarer Kierkegaard. Menneskets fortvilelse er beviset på Guds eksistens, for mennesket kunne ikke oppleve smerte, sorg og savn som noe negativt uten at det motsatte og positive eksisterte. Hva annet og evig kan stå som den positive motsats til et ulykkelig menneskes bunnløse fortvilelse over sitt eget forgjengelige liv, enn en evig Gud?

Søren Kierkegaard utarbeidet en tenkning omkring menneskets mulighet for åndelig dannelse, de såkalte livsveisstadiene, og denne stadiumstenkningen utviklet han over flere tekster i forfatterskapet sitt innenfor de årene som betegnes som Kierkegaards filosofiske raptus: Enten-eller, Frygt og Bæven og Gentagelsen, alle fra 1843, Philosophiske Smuler (1844) og Begrebet Angest fra samme år, videre i Stadier på Livets Vei (1845), og i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (1846) har Kierkegaard nyansert de opprinnelige tre stadiene med to nye mellomtrinn (for ironikeren og humoristen).

Utgangspunktet eller grunnstadiet er spissborgeren, som er fanget i alle sine hverdagslige gjøremål. Spissborgeren er uten evne til å gjøre valg, fordi hans sosiale posisjon og funksjon bestemmer alle hans gjøremål fra A til Å. Han er uten selverkjennelse, han har ikke virkeliggjort sitt liv, men har et selvbedrag som sin virkelighet, sier Johannes Sløk. Estetikeren er et menneske som har erkjent det meningsløst selvbedragerske livet som spissborgeren lever, men står uten en alternativ og positiv tilværelse. Estetikeren kan velge, men velger å ikke velge, å heller leve i umiddelbare sanseopplevelser fra fornøyelser gjennom livet som raffinert bedrager i et omstendelig rollespill. Det er Johannes Forføreren som er estetikereksponenten i Kierkegaards univers.

Estetikeren er på sett og vis en avhoppet spissborger som har erkjent og oppsøkt lidenskapen; han har skjønt at mennesket skal gi seg lidenskapen i vold for å leve autentisk, men han klarer ikke å få tak på lidenskapen, og den blir for ham hedensk, det vil si vill og uregjerlig som en naturkatastrofe. Det gjør at estetikeren holdes fast i en inautentisk tilværelse, i motsetning til mennesket i den neste posisjonen. Her finner vi Assessor Vilhelm, etikeren. Han har valgt seg selv som det mennesket han er, og har således overtatt ansvaret for seg selv. Assessor Vilhelm søker å være allmenn, og ekteskapet er den primære sosiale posisjonen for ham. Det som særlig skiller etikeren fra spissborgeren og estetikeren, er pliktopplevelsen. Etikeren elsker virkelig den andre, hustruen, mens estetikeren elsker elskoven som pliktløs nytelse av en annen, og kan derfor ikke realisere seg selv åndelig. Etikeren kan velge Gud, og Gud er for etikeren det a-historiske som manglet i spissborgerens og estetikerens tilværelser, en mangel som gjør dem til ofre for vilkårlige historiske fenomener, stadig i følge Johannes Sløks tolkning.

Min lege trodde altså ikke på Gud, men kunne han være lege uten å være religiøs? Det kan kanskje synes anakronistisk å bruke ord som ”Gud” og ”religiøsitet” i en verden styrt av de naturvitenskapene som legene nå for tiden henter sin status fra, der til og med ordet ”lege” har opptatt den ledige plassen etter Gud, og der termen ”vitenskapelig” har fylt tomheten etter ”religiøst”. I det vitenskapelige og voldelige 20. århundret ble det vel gitt flere grunner til å avskrive Gud enn til å innskrive Ham i våre virkelighetsoppfatninger. I Jan Erik Volds antologiperle Storytellers (1998) skildres Gunvor Hofmos fortvilelse gjennom hennes egne dikt og Volds enkle, men engasjerende biografiskisse av hvordan hun som Job kjempet med denne ufattelighetens Gud som uten nevneverdig grunn øser sorg og prøvelser over enkeltmennesket: ”Vi som er viet til mørke, til stillhet og Gud!/En gud som sover i natten mens jorden revner,/en gud uten renhet, uten skam,/lik døde sinns grenseløse dyp, de som er uten ”jeg”!”

Sinn som er uten ”jeg”, er sinn som har mistet den andre, som jeg’et var seg bevisst som et selv i forhold til; en relasjon til en neste var gått i stykker, og jeg’et forsvant inn i det intet som var omkring. Her finner Kierkegaard det mulig å nyansere mellom sorg og fortvilelse: Den kvinnen som bristet i hyperventilerende gråt etter å ha oppdaget at hennes mann ikke bare var på arbeid sene kvelder og lange netter, men at han var henne utro, som i et grufullt kosmisk øyeblikk innså at deres ekteskap var gått i stykker, kunne gjøre det av to grunner: For det første av sorg over å ha mistet en hun hadde kjær, men for det andre av fortvilelse over å ha tapt seg selv. Denne kvinnens selvforståelse var skapt av at hun overgav seg til sin ektemann, at hun tapte seg selv i sitt kjærlighetsforhold til ham. Gjennom hans utroskap mistet hun ikke bare ham som ektemann, men hele den nesterelasjonen som hun forstod og realiserte seg selv gjennom. Kvinnen befant seg med ett i et stort intet, i en ruvende tomhet i fraværet av den andre og tapet av seg selv.

Søren Kierkegaard har i følge Peter Thielst i Livet forstås baglæns – men må leves forlæns (1994) en forståelse av jeg’et som en enhet av ånd og legeme. Det er ånden som gjør mennesket i stand til å merke seg selv, å forholde seg til seg selv og derav å kunne bli seg selv. Denne ånden rommer både følelse, viten og vilje, som igjen konstituerer bevissthet og lidenskap. Ånden blir således en lidenskapelig bevissthet om seg selv, om den andre, nesten, og om relasjonen til nesten som muliggjør jeg’et. Ordet ”lidenskap” er sentralt i Søren Kierkegaards tenkning, for ham er lidenskapen primær i forhold til fornuften, og et menneskes søken etter autentisitet handler om å gi seg lidenskapeligheten i vold, men da ikke i hedenske, dionysiske eksesser.

I det lidenskapelige øyeblikket er mennesket i eksistens, og det er derfor ikke uten betydning at individet foretar sine avgjørende valg med basis i en innerste grunn, i en inderlighet. I slike øyeblikk møtes det evige og det timelige – les bare diktet "Ars longa" av Olaf Bull! – som Kierkegaard karakteriserer som tidens fylde. Den enkelte må selv stake ut sin vei gjennom sine valg, og det grunnleggende valget er av lidenskapelig art: å velge det å ville. De forandringer i sine livsveier som individene gjør, skjer ved hjelp av det Arnfinn Stigen kaller lidenskapsbårne sprang i sin Tenkningens historie (1983). Dette er valg hvor en setter sin eksistens i spill, hvor en oppsøker eksistensielle skilleveisituasjoner som kan realisere den inderligheten hvorfra valget kan fattes i lidenskap.

Å velge seg selv som fortvilet
Å realisere seg selv fordrer en rekke valg. Først å velge seg selv som menneske, og det blir i følge den ovenstående logikken å velge seg selv som fortvilet, å velge den fortvilelsen som er en selv. Gjennom å velge fortvilelsen, bekrefter man Guds eksistens, og tilfører mening til ens egen søken etter autentisitet. Å realisere seg selv er videre å erkjenne at man som individ ikke lever autonomt, men sammenvevet i et samfunns synlige og usynlige sosiale strukturer - det allmenne - for uten en gitt samfunnsbestemthet er individet utenkelig. Selv leger er ikke bare individer, men individer-i-samfunn med forpliktelser derav. Min lege tilbrakte altfor mye tid alene, eller sammen med andre leger som tilbrakte altfor mye tid alene, selv etter at han møtte sin kvinne og fikk sitt første barn. Han greide ikke dette, å bli allmenn. Leger har vel også utviklet en sosial tradisjon og har en arbeidsturnus som hindrer dem i å bli allmenne, fra å være med i skolekorps, fotballag, grendeutvalg, orgelbyggelag og veilysdugnadsgjenger.

For Kierkegaard var dette likevel sentralt i individets eksistens: å bli allmenn og være deltaker i det samfunnet som en var en nærmest organisk del av. At filosofen selv lyktes i bare beskjeden grad i så henseende, får så være. I Asbjørn Aarnes’ tale ”Hans Skjervheim. Mannen og verket” til Hans Skjervheim og det første Skjervheim-seminaret på Stalheim i anledning filosofens 70-årsdag i 1996, beretter han om hvordan Egil A. Wyller gjorde hedersgjesten direkte dyster og ettertenksom tretti år tidligere, på Hans Skjervheims 40-årsdag: Wyller ba Skjervheim om å bli dette kierkegaardske ”allmenn”, om å gifte seg, slå rot, bli fra et sted. Og å realisere seg selv i en slik tilstand blir å overgi seg selv til en annen; å realisere seg selv er å elske en annen gjennom å oppgi seg selv til fordel for anerkjennelsen av den andre.

De som husker 1980-tallets nordamerikanske ”elsk deg selv”-farsott, ser vel også at dette mottoet i lys av Søren Kierkegaards tanker ikke bare var dumt, men også misforstått: å elske seg selv er å elske og anerkjenne den andre og verdsette den relasjonen som en selv og den andre står i; å elske seg selv er bare mulig gjennom å overgi seg til, og dermed oppgi seg selv i, et nestekjærlighetsforhold. I diktet ”De døde vever” viser Gunvor Hofmo oss hvordan forbindelsene til den døde også er en del av livet for individet-i-samfunnet, at de døde har et virke i en jordebunden bevissthet også etter deres forsvinningsnummer, og at hun kan åpne seg og sin bevissthet for dem: ”Så vev da, å døde venner/mørknende landskap, mitt rum./I meg har de døde funnet/sin bolig og sitt syn”.

Hofmos sjel er en generøs sjel. Hun valgte å leve etter å tapt seg selv i asken etter sin jødiske venninne, henne som tyskerne førte ombord i Donau en uvirkelig høstdag i 1942, som de deretter pinte, mishandlet, gasset til døde og brente til intet i Auschwitz’ forbrenningsovner; som besatte djevler i Satans inferno brente nazistene Ruth Maier til rykende aske, hennes uskyld til tross; å, hvor var du, Gud, var det en del av avtalen? Hofmo valgte fortvilelsen, og således Gud, og det gav henne mange tunge år - over tjue av dem på Gaustad asyl. I kapitlet ”Den fortrengte fortvilelse” om Søren Kierkegaard gir forfatterne Hjørdis Nerheim og Viggo Rossvær i Filosofiens historie (1984) denne litt underfundige kommentaren til det å fortape sitt selv i den andre:

”Ved å forholde seg til nesten som seg selv, mister man seg selv. Man setter sitt selv i den andre. Men nettopp dette forhindrer fortvilelse, fordi det opprettholder selvet som et forhold til seg selv. Så ved å tape seg selv, finner man endelig seg selv. Denne kamp kan imidlertid være kostbar, ifølge Kierkegaard. Kampens ofre finner vi ikke bare på de psykiatriske sykehus. Mange går rundt og bærer på en død sjel.”

Mange går rundt og bærer på en død sjel. Da jeg ble låst inn til henne, satt hun med ansiktet vendt mot døren, og et skuffelsens drag gikk over det bleke ansiktet. Hun hadde ennå ikke sluttet med den kraftige gråten, og kinnene hadde striper og grimer av salte tårer. Pleieren hvisket til meg at de skulle begynne å gi henne et bestemt medikament mot dette neste morgen, noe jeg ikke kunne annet enn nikke taust til. Så gav jeg henne den lille papirbiten som hun leste, etterpå rullet sammen, stakk inn i ringen hun hadde tatt av seg, ut igjen, brettet arket ut igjen, for å rulle det sammen, stikke det inn i den blankpolerte ringen, og ut igjen. Pleieren vred nøkkelen to ganger rundt, og jeg gikk hastig bortover den lange, hvite korridoren. Den ukontrollerte gråten fulgte meg i hikstende hyl.

- warum sollen wir nicht leiden - ?
Gunvor Hofmo turde velge livet, sorgen over Ruth Maier og fortvilelsen av å ha tapt seg selv. Hennes bør bestod nok ikke bare av én sjel, men heller to, vil jeg tro. Det nedenstående diktet ”Så lenge siden” ble skrevet i Bretagne i 1950, men først publisert i samlingen Etterlatte dikt (1997), redigert av Jan Erik Vold. I dette diktet ligger en erkjennelse av å ha tapt seg selv og av hvor nødvendig anerkjennelsen av den andre er i søkenen etter seg selv; merk hvordan Hofmo etablerer det kierkegaardske paradoks i samtidig å ikke være og være, hvordan den motsatte bestemmelsen muliggjør og konstituerer sin bekreftende motpol:

Så lenge siden
og ennå intet, intet -
Jeg er død
som du.
Finner ikke ditt ansikt
ikke mitt,
står i den vintersvarte
gaten og lengter
til jorden, til
ditt ansikt.
Vi er ikke mer.

Vi er sne sammen,
våte vinder,
den høye trette kvelden
husene, stjernene –
Vi er skumring,
vi er sorg sammen.

Min lege valgte på sin side å arbeide mer og forskrive flere medisiner for å hanskes med sin fortvilelse, som om det var hans legeme som var fortvilet, og ikke hans sjel. For å forstå storheten i valg som Gunvor Hofmos, må man først erkjenne at mennesket må være noe mer enn dets legeme, at dette noe er transcendentalt og uhåndgripelig med naturvitenskapelige termer, men håndgripelig med metafysiske. Ordet ”sjel” er et eksempel på et begrep som er meningsløst innenfor naturvitenskapelige disipliner, blant hvilke medisinen har inntrådt, mens det gir mening å tale om menneskets sjel innenfor for eksempel teologien. Sjelen, sinnet eller psyken om en vil, blir oppfattet av langt de fleste leger som en relevant faktor i et sykdomstilfelle, men hvor mange leger starter en adekvat behandling av sjelen, når det åpenbart er den som lider og påfører legemet lidelser? En legegjerning som ikke hefter seg ved at mennesket er mer enn dets legeme, kan vel i grunnen sidestilles med veterinærens, sa jeg til min lege. Han himlet da megetsigende med øynene, men sa meg ikke imot med ord.

Min leges ulykke uten sidestykke var således at han hver dag stod overfor Guds storhet og menneskets fortvilelse i ett og samme legeme, pasientens (som i hans tilfelle var små barn med et skjørt skille som glass mellom livet og døden), men uten å se annet enn legemets forgjengelighet. Er der ikke noe mer enn kunstig trøst og lindring med medisiner? Om ikke legene er religiøse i slike møter, hvem skal da kunne undre seg over menneskets storhet og samtidige fortvilelse, over hvordan man kan utslette gapet av meningsløs selvmotsigelse i at en ung, vakker, veltalende, tiltalende, kunnskapsrik kvinne skal dø av kreft i hodet bare dager etter å ha født sitt andre barn? Min lege nektet henne faktisk fødselen, av hensyn til hva det kunne koste henne av krefter, og forløste barnet ved keisersnitt en sen og stille nattetime.

Deretter fra narkose til cellegift, fra operasjon til forvandling fra levende til død på under tre uker, og ikke én time var hun sterk nok til å holde det barnet hun nyss hadde satt til verden, eller til å ta farvel med sin førstefødte som stabbet muntert uvitende over stuegulvet, under mormors oppgitte blikk. Vitenskapen kan hjelpe legen å forklare hvordan, beskrive årsaker og virkninger for pasienten og hennes pårørende, men kan legen og hans vitenskap hjelpe dem til å forstå hvorfor dette skjer? Forstår legen dette selv, at meningsløs lidelse kan ha mening, om pasienten får velge seg selv som fortvilet (og ikke seg selv som noe annet eller en annen i et bedrag) i den forvillende fortvilelsen som hennes liv er blitt?

Det er vel ikke opplagt at leger skal kunne overbevise sine pasienter til å velge seg selv som fortvilet og akseptere at lidelsen er meningsløs, for dermed å gi mening til det å lide: Fordi du lider og har det vondt, er det utsikt til frelse, for gjennom din lidelse og fortvilelse kan Guds eksistens bekreftes; ”warum sollen wir nicht leiden/wenn so viel Leid ist?” er Gunvor Hofmos erkjennelse i avslutningsstrofen i diktet ”Møte” fra debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene (1946). Teologen, filosofen, poeten - alle kan de gi sine bidrag til å utfylle legens hvordan-forklaringer med hvorfor-forståelser. De beste til dette er likevel etter min oppfatning poetene, som har språket til rådighet i formidlingen av fortvilelsen, sammensnøringen i brystet, tårene, skårene av knuste ikoner, luktene, skjelvingene i forstandens yttergrenser som er fortvilelsen.

En av Kierkegaards stemmer i hans forfatterskap, Frater Taciturnus, har et etterskrift til leseren i (dag)boken om den sjelegranskende Quidam i ”Skyldig?” – ”Ikke skyldig?”. I § 1. ”Hvad er ulykkelig Kjærlighed, og hvilken Experimentets Variant?” drøfter Frater Taciturnus poesien og kjærligheten og disses umiddelbarhet og forgjengelighet, men ett står fast: det må ligge lidenskap til grunn for såvel kjærlighet som poesi. Den fortvilte trenger til inderlighet og lidenskap, til forståelse mer enn forklaring, trøst mer enn helbredelse, poesi mer enn politikk – du kan ikke helbrede ditt liv, sa jeg enda en gang til min lege, men han gav seg ikke med sine medisiner, og klarte heller aldri å velge det å ville, eller å velge det lidenskapsbårne spranget hvorfra ens eksistens blir satt i spill; den inderligheten hvorfra valget kan fattes i lidenskap forble urealisert i ham, og han kunne aldri ligge på de 70.000 favner uten frykt og beven.

Å leve med angsten
Min lege trengte derfor trøst mer enn noe annet, men kunne ikke la seg trøste. Prozac og flukt inn i arbeidets monotoni og rutiner. Han fikk stadig flere problemer som måtte løses med enda flere og enda lengre vakter, og derfor var han på distriktslegevakt i helgene og avspaseringsdagene ble tilbrakt som ekstravakter på svenske sykehus. Fremdeles manglet han tid til sitt hjem, til sin kvinne, til sitt barn og den ikke-eksisterende omgangskretsen. I virkeligheten hadde han heller ikke vært i teatret siden studieårene, på konsert siden turnusåret, og fiolinspillet - .

Han nærmet seg slik den dagen da hans fortvilelse skulle bli så tung å bære at han ikke lenger kunne leve, den dagen som ble til det store intet hvorfra angsten siver frem. Han, estetikeren, forføreren, bedrageren, var selvsagt aldri i nærheten av å kunne høre Gunvor Hofmos bluesfylte stemme synge frem denne angsten av det intet og den tomhet som fulgte tapet av den andre og seg selv, som i diktet ”Fra en annen virkelighet” (1948) fra samlingen med samme navn:

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.

Se jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesker er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Tomhetens smerte, tomhetens tyngde, intet overalt – det var dette som hadde vederfartes min lege, som han nå stod lamslått, uforstående og ordløs overfor. Intet og tomhet er angstens opphav, og angsten kommer fra intet og omgis av intet; den er lammende uhåndgripelig, den er svimlende i sitt nærvær. Når Peter Thielst vil gjengi sin Kierkegaard-tolkning av intet, legger han vekt på at dette intet er selveste friheten. Denne friheten er det avgjørende vilkåret i form av en forpliktelse og et press som individet må holde ut, og som det under enhver omstendighet ikke kan avvise: ”Angst er frihedens virkelighed som mulighed for muligheden”, den er en sympatisk antipati samtidig som en antipatisk sympati. Igjen disse tilsynelatende motsatte bestemmelsene hos Kierkegaard, den indirekte meddelelsen i et poetisk utforskende språk, på grensen mot spill og lek, men selvsagt, det han skriver om, er jo dødsens alvor.

Den kreftsykes angst for å dø kan ikke kureres med medisiner, men med trøst og forsoning, med håp og tro. Og selv når celledelingene er under kontroll etter gift- og strålebehandling, da husker sjelen fortvilelsen som fulgte med. Fortvilelsens utbredelse lar seg ikke stoppe med cellegift. Å hjelpe en fortvilet pasient er derfor å hjelpe ham til å velge seg selv som fortvilet, til å velge fortvilelsen, for derved å skape rom for håpet, for en streben etter å oppnå fred og forsoning, en evig salighet og en uendelig kjærlighet til en gud. Det var det den romerske keiseren Marcus Aurelius og stoikerne gjorde, valgte å akseptere livet og forvandlingene som livet fører med seg, og de ville underkaste seg allnaturens luner motstandsløst. Det er i denne underkastelsen freden og forsoningen med ens eget liv ligger. Ingen av alle de som daglig dør, mister noe annet enn det livet de lever. Dette livet er nuet, og dette nuet er likt for alle – vi har verken fortiden eller fremtiden, og kjenner du noen som kan miste noe han ikke har? spør Marcus Aurelius polemisk i sin Til meg selv fra 100-tallet.

Den gamle, slagrammede mannen på intensiven som utånder i sengen ved siden av den døende, trafikkskadde femåringen – de lider begge samme tap, tapet av nuet, og ettersom ingen av dem eier verken fortid eller fremtid, er deres tap like stort, uavhengig av at den ene har fylt sytti og den andre ennå ikke sju. Kanskje skulle legen våge å lytte til den døde keiseren: Forvandling er allnaturens (skaperens, skapelsens og skaperverkets) karakter, og den som motsetter seg forvandlingen, velger bort døden, fortvilelsen over sykdommen, over legemets sammenbrudd – og dermed også livet og gleden over egen sunnhet. Alt skal gå i oppløsning – og fødes på ny! – uavhengig av de bestrebelser som legemiddelindustrien legger for dagen. Men at forvandlingen og oppløsningen skal foregå uten sjelevé, er usannsynlig også i fremtiden.

Den ulykkelige legen og den ulykkelige pasienten står skulder ved skulder, og deres ulykke er at de ikke velger seg selv som fortvilte, at de velger å ikke velge, men heller forsøker å flykte sammen fra den fortvilelsen som viser vei til livet og livets mening. En lege må mer enn noen annen kunne velge fortvilelsen, kunne søke autentisitet i livet gjennom anerkjennelse og selvoppofrelse i pasienten som en neste, og søke å være allmenn – inngå som en vital del i et kjærlighetsforhold, et ekteskap, en familie, en omgangskrets, et nabolag, et lokalsamfunn, et kollegium. En slik streben er en streben etter fred, kalt den evige saligheten av Søren Kierkegaard.

Et grunnleggende premiss i en slik streben er atter lidenskapen, slik den kommer til uttrykk i intense kjærlighetsforhold – kjærligheten til den andre må være lidenskapelig, kjærligheten til Gud må være uendelig, og hinsides språk og tanke. Fra dette ubegripelige dannes så båndene til Gud og den andre, som et spørsmål om skyld. Alle de små etiske skyldene som en pådrar seg gjennom å leve, blir i strebenen etter den evige saligheten til en uendelig, religiøs skyld. Prisen, eller belønningen, om du vil, for å leve i fred, er at man får leve i uendelig skyld. Til den andre. Til Gud. Hør bare hvordan skylden fremstår som intens kjærlighet i Paal-Helge Haugens dikt ”Lang fredag” fra samlingen Det synlege menneske (1975):

eg var svolten
eg var tørst
eg var naken
eg var såra
eg skrik framfor det inngjerda huset
du kallar ditt
eg kviskrar mot leppene dine
når du trur du søv

Å leve i uendelig skyld – som seg selv
Å velge seg selv som det mennesket man er (og ikke det man ønsker å være), er å overta ansvar for seg selv. Dette ansvaret er absolutt, og kan ikke relativeres eller legges på andre, skriver Johannes Sløk. I dette ligger det et element av skyld. Å velge seg selv som fortvilt menneske, åpner samtidig for erkjennelsen av Guds eksistens og muliggjør en streben etter den evige saligheten. Hva denne saligheten er, vet man ikke, men man vet hvordan den kan nås: Ved å ofre alt! Abraham bar frem sin eneste sønn som sitt offer; Abraham var villig til å ofre alt, noe Johannes de silentio argumenterer for i Frygt og Bæven.

Individet kan ikke møte Gud uten først å ha søkt å realisere seg selv i et autentisk liv; i en slik søken kan man støte på Gud, sier Søren Kierkegaard. Lytt til den stille sjelefreden som ligger under erkjennelsen av å møtt den evige saligheten i en guds skikkelse i strofe to i Gunvor Hofmos dikt ”Simon...” fra samlingen November (1972).

Han stirrer så tappert ut i dagen,
det lille menneskebarn.
Gud slumrer i Ham
Han vet ikke av at Han er lys på lys
midt i menneskenes mørke
Hans søte hud dufter som
en overskåret fersken.

Se, Anna løfter sine hender opp
for å takke
og Josef og Maria ser på oss
med undring

Jeg har holdt Gudssønnen
i mine armer
og kan gå bort i fred

Jordmor, fødselslege, mor, far – alle som har holdt den lille nyfødte, kan gjennom en vag og udefinert anelse få tilgang til denne sjelefreden i en stakket stund. Det store øyeblikket, men ikke den store freden. Den krever mer. Den evige saligheten kan bare kjøpes til høyeste pris, og dette er et lidenskapsaspekt hvor fordringen er at kjærligheten til Gud må være uendelig. Om ikke denne kjærligheten til Gud er uten begynnelse og uten slutt, vil Gud avgrenses og bli en avgud. Det er i dette ubegripelige at skyldforståelsen dannes, hvor alle små etiske skylder og synder blir til én (uendelig) religiøs skyld i møtet med den evige saligheten. Å velge seg selv som fortvilt menneske, å velge den uendelige lidenskapen med den evige saligheten, er å velge å leve i en uendelig skyld til Gud og mennesker - i den store freden det er å leve religiøst.

Motsatt, min lege: angst av intet, fortvilelse over alt;
” - kanskje var jeg død hele tiden, sjelløs og død”, skrev min lege i sitt adresseløse avskjedsbrev. Underveis ble forvandlingene i hans kvinnes hus klarere og klarere, og ikke lenger til å bortforklare. De små tingene omkring dem som ble forandret, blikk ut av vinduet som varte stadig lenger, bare sporadiske avskjedskyss og kortere velkomsthilsener, færre spørsmål og ingen kommentarer, men heller uglade øyne i et tomt ansikt. Selv det lille barnet ble liksom fjernere for henne, som om det ble henne mer fremmed for hver gang hun så på det. Han grep henne til tider i å granske ham ettertenksomhet i lange stunder om gangen, mens hun trodde han ikke merket det; hva så hun etter? Eller hvem?

En dag kom hun ikke før sent om kvelden, og bekjente lavmælt og skamfullt at hun ikke hadde funnet bilen, og ikke turde dra uten, sa hun. Han hadde fylt tanken på bilen hennes til randen dagen før, men nå var den under halv. Han konfronterte henne med dette, og da ble hun stille og så igjen så altfor langt ut gjennom vinduet. Dukket nakken da hun fortalte at hun hadde kjørt i timevis uten å finne veien hjem. Min lege falt litt sammen da hun sa det, men bare timer senere var han på arbeid igjen. Han arbeidet som aldri før i de månedene hans kvinne svant hen, i den grusomme oppløsningen av den lidenskapelige bevisstheten som ikke lenger var dem, men henne og han, kunne han ikke lenger vite, som Gunvor Hofmo ikke lenger kunne vite uten den andre:

Da vet jeg ikke lenger
hvem av oss som
er død, om det
er du som lever, eller meg.
Eller om
vi er begge døde.

Legemet overlever forvandlingen, for dets molekylære strukturer dør ikke, de transformeres til noe annet gjennom nedbrytningen av legemet til enkle atomer. Døden hører nok heller sjelen til, om man ikke har tro. Av asken stiger før eller senere en annen Føniks opp, men ikke den sjelen som en gang hadde tilholdssted i det forgagne legemet. Heller ikke dette spurte min lege seg om, for han var ikke religiøs og ville heller vite enn å tro; hvor skal sjelen finne fred etter legemets metamorfose?

Min lege møtte en dag en forvirret kvinne som i en ubevoktet stund løp rett over gaten og rev ham i armen mens hun ropte om igjen og om igjen: ”Kom tilbake til meg! Kom tilbake til meg!” To vernepleiere kom ham skyldtungt til unnsetning, løsnet hennes grep om ham og gjorde henne fast.

Selv var min lege paralysert, han skalv og virret med blikket; slik hadde jeg aldri sett ham før, han som hadde reaksjonsrutiner for selv det å miste et nyfødt barn, ja, om så to på samme dag, han stod skjelvende i gaten som midt i et gammelt minne, som en skyldbekjennende Adam overfor Gud; det var denne dagen min lege møtte den fortvilelsen som gjorde at han ikke lenger fant det hensiktsmessig å leve, men om dette møtet stod det heller intet i hans avskjedsbrev, selv om han der tydelig tilkjennegir å ha hatt en smertefull opplevelse av sin egen fortvilelse, men han våget ikke å sette sin eksistens på spill og ta det neste spranget, og skjøt seg heller i stykker som en estetiker uten mening, som den som alltid kunne forklare, men aldri forstå; fylt av en uendelig angst for den uutholdelige skyld han stod i til de tre menneskene som han hadde levd igjennom, som elsker, som farsfigur, som - ; han skjøt seg heller i stykker, og lot ved det også sin sjel bli hjemløs i det tomme intet hans store skyld hadde skapt.